Et kvart århundre med oljefondet

1969 var et år som endret historien. Noen få uker etter at Neil Armstrong ble den første mannen til å sette sine føtter på månens overflate, oppdaget Phillips Petroleum det største oljefeltet funnet til havs – Ekofisk. Omtrent 70 meter under Nordsjøens overflate lå en oljeformue og ventet på å bli hentet opp.

Det norske oljeeventyret var igang.

En oljeformue under havet har uten tvil kommet innbyggerne i Norge til gode. År etter år topper Norge indekser for sosial utvikling, beste land å bo i, rikeste land og mer til. Men det var ikke alltid gitt at oljen kom til å være en positiv påvirkning.

Hollandsk syke er et begrep alle norske økonomer kjenner til. Det beskriver den økonomiske krisen Nederland sto ovenfor mot slutten av 70-tallet, som følge av landets enorme inntekter fra naturgass. Bare 10 år før Ekofisk ble oppdaget i Nordsjøen, ble det oppdaget store gassfelt i havområdet utenfor Nederland. Gassindustrien ble bygget enormt opp, og ga store inntekter for landet. Optimisme i landets fremtid trakk investorer – alle ville ta del i det nederlandske gasseventyret.

Med stor etterspørsel etter den nederlandske myntenheten gylden, styrket valutaen seg enormt. Nederlandske innbyggere nøt godt av billig utenlandshandel, og importen steg til værs. I mellomtiden slet eksportnæringene. Med en sterk valuta fikk eksportnæringene mye færre gylden for lik utenlandsk pris – konkurranseevnen deres ble kraftig svekket. For store deler av eksportnæringen ble det uutholdelig – og mange bedrifter gikk konkurs og ble lagt ned.

Stor nedgang i eksportnæringen medførte et kraftig etterspørselssjokk i den nederlandske økonomien. Nedgangen i etterspørsel i industrien sank så kraftig at den totale etterspørselen i samfunnet ble påvirket. Lavere etterspørsel tilsier lavere inflasjon og lavere aktivitet. Produksjonen faller, behovet for arbeidskraft synker og arbeidsledigheten stiger. Høy ledighet medfører lavere lønninger – bedriftene trenger ikke lenger å kjempe om de ansatte. Og med lavere lønninger følger lavere forbruk, og enda lavere etterspørsel.

Den tradisjonelle kuren på et etterspørselssjokk er statlig intervenering. Når staten åpner pengeboka og begynner å bruke, stimulerer dette aktiviteten. Store statlige prosjekter ansetter tusenvis, gir lavere ledighet og drar etterspørselen igang igjen.

Men! tenker du kanskje, Om den Nederlandske gassindustrien var i full sving, ville ikke det motvirke nedgangen i økonomien?

Dessverre. Det er klart gassindustrien økte behovet for arbeid, med sett i sammenheng med nedgangen i eksportnæringene var det for lite. Gassindustrien var en for kapitalintensiv industri – det var mye bruk av maskiner og mindre bruk av arbeidskraft.

Kronen på verket ble det nederlandske velferdssystemet. Med store gassinntekter satte staten igang med å konstruere en av de mest omfattende velferdsordningene i noe land – på mange måter lik den vi nyter godt av i Norge idag. Arbeidsledighetstrygd, pensjonsordninger og mer til medførte stadig større offentlig del av økonomien. Kombinert med de offentlige utgiftene for å dra igang etterspørselssiden sto staten for over 60% av konsumet i økonomien i tidlig 1980! Til sammenligning utgjør den offentlig sektor rundt 20% av BNP i Norge idag – et tall mange økonomer mener begynner å bli faretruende høyt.

Nederland ble truffet hardt når inntektene fra gassindustrien omsider sank. De hovedsakelige delene av økonomien baserte seg på nettopp dette – gassindustrien matet beistet som offentlig sektor hadde blitt. Siden eksportnæringene for lengst hadde pakket sammen fantes det lite annen industri igjen i landet som aktiviteten kunne veltes over på. Nederland var blitt for avhengig av gassinntektene – og gassinntektene var ikke lenger samarbeidsvillige. Resultatet ble en lang og smertefull omstilling av den nederlandske økonomien.

På mange måter kan vi være takknemlige for at Nederland kom oss i forkjøpet. Hollandsk syke utgjorde et skrekkeksempel for norske politikere når inntektene fra våre egne olje- og gassfelt begynte å trille inn. I 1974 la Finansdepartementet frem Stortingsmelding nr. 25, «Petroleumsvirksomhetens plass i det norske samfunn», der de på 97 sider redegjorde for utfordringene og potensialet som lå i norsk olje- og gassvirksomhet. I meldingen trekkes det fram alt fra direkte beskatningsmuligheter, miljøhensyn og geopolitiske utfordringer til forslag om opprettelsen av Norsk Undervannsinstitutt. Men tidlig i meldingen advares det mot et scenario lik det Nederland opplevde:

Petroleumsfunnnene i Nordsjøen gjør at vi som nasjon, blir rikere. Regjeringen mener at en i første rekke må benytte de nye muligheter til å utvikle et kvalitativt bedre samfunn. En bør unngå at resultatet bare blir en rask og ukontrollert vekst i bruken av materielle ressurser uten at samfunnet ellers blir vesentlig endret.

Stortingsmeldingen utgjør ganske interessant lesing sett i retrospektiv. Den ligger tilgjengelig på nettet her.

5. mars 1982 oppnevnte regjeringen et utvalg for å utrede «alle forhold som er av særlig betydning for vurderingen av den framtidige utviklingen av petroleumsvirksomheten.» Dette medførte den offentlige utredningen NOU 1983:27 «Petroleumsvirksomhetens fremtid», senere ofte omtalt som Tempoutvalget. Utvalget skulle vurdere med hvilken hastighet oljereservoarene burde tappes, og i hvilken grad oljeformuen kunne benyttes. De foreslo for første gang opprettelsen av et petroleumsfond for langsiktig sparing og forvaltning av oljeformuen. Det er vanskelig å ikke smile når man leser gjennom disse dokumentene, for selvom et petroleumsfond ble foreslått som et alternativ, anså utvalget det selv som lite sannsynlig:

Ut fra de holdninger vi kjenner både i det politiske miljø og generelt i befolkningen, er det vanskelig å tenke seg at hundretalls av milliarder blir plassert som fordringer i utlandet, samtidig som en står overfor udekkede behov innenlands, og kanskje også sviktende sysselsetting som nære og påtrengende problemer.

Det er dermed et testament til politikernes visjoner at Statens Petroleumsfond ble vedtatt etablert av Stortinget, fredag 22. juni 1990. Grunnet underskudd på statsbudsjettene i 1990-1995 ble ikke første innskudd til fondet gjennomført før i 1996, da det ble overført 46 milliarder kroner.

Statens Petroleumsfond byttet i 2006 navn til Statens Pensjonsfond Utland, idag populært kalt oljefondet. Per dags dato forvalter fondet over 1% av alle verdens aksjer, og har en verdi på nesten 7000 milliarder kroner – nærme 1.4 millioner kroner per nordmann. Takket være (stort sett) politisk konsensus om langsiktig planlegging, er oljefondet blitt et viktig finanspolitisk virkemiddel som gir Norge  stort økonomisk handlingsrom. 

Dagen idag markerer at det er 25 år siden Statens Petroleumsfond ble opprettet – og det norske finanseventyret startet. 

Gratulerer med dagen, folkens!

partyplattform

Reklamer

Folkefondet 2.1

[Dette er en fortsettelse av dette innlegget]

Okai, så intensiv dugnad funket dårlig. Arbeidsstyrken snubler hjemover etter et døgn med kontinuerlig arbeid og Norge faller kollektivt i søvn.

Etter en lang og god søvn samles de alle for å utarbeide en ny strategi. Det foreslås at vanlig respekt for fritid og pauser gjeninnføres, en uthvilt arbeider er en effektiv arbeider. 37,5 timers uke gjeninnføres, men alle inntekter doneres fremdeles til fellesskapet. Støtter man fellesskapet støtter man også indirekte seg selv, det hele er veldig logisk.

Noen mumler oppgitt i mengden. Det funker kanskje over kortere perioder, men nå er det jo snakk om mange ganger mer enn 391 dager. De skal jo ikke jobbe kontinuerlig lenger. Hvordan skal man dekke kost og losji over tid? Ikke alle har åresvis med forbruk spart opp på konti.

Løsningen er enkel. Alle jobber 37,5 timer per uke, og staten betaler ut 200,- per dag til alle i Norges land. Dermed vil alle kunne dekke hvert sitt, mens fellesfondet fylles opp i rykende tempo. Kan dette fungere? Hvor lang tid vil det ta?

Hvis alle i Norge mister hele sin inntekt foruten om 200 kroner, vil økonomien gå gjennom tidenes etterspørselssjokk. Vi antar dermed for enkelhetens skyld at økonomien følger sin vante gang, og at det bare er budsjettbalansespørsmålet som må besvares. Fra dugnaden er det allerede blitt tjent inn ca.18 milliarder. Det mangler dermed 6982 milliarder til oljefondet er gjenopprettet.

Vi regner fremdeles at hele arbeidsstyrken (2.645.000 personer) arbeider til snittlønn (279,50/t). Over en 37,5 timers uke bringer dette ca. 27.727.000.000,- inn i fondet vårt. I mellomtiden må staten fremdeles betale ut 200,- per person per dag, hele uka, til hele befolkning. Dette tilsvarer: (5.176.998 personer, Norges befolkning) x (200,-) x (7 dager) = 7.247.797.200,- per uke.

Overskuddet til fondet vil dermed være inntjening minus utgifter, ca. 20.5 milliarder per arbeidsuke. 
Vi er fremdeles langt unna størrelsen på oljefondet.

Med 1750 arbeidstimer i året tilsier dette 46.66 arbeidsuker med inntjening, og 955.553.711.823,- inn på konto. Samtidig må vi huske at det fremdeles må betales ut dagpenger i feriene. Vi må dermed trekke fra 5.34 uker med bare utgifter fra bruttoårsoverskuddet, altså trekke ca. 38.7 mrd.

Vi ender dermed med et netto årsoverskudd på  916.850.474.775,- per år. 

(6982 milliarder, oljefondet) / (916.85 milliarder, per år) = 7.615 år. Etter 2780 dager med perfekt sosialisme vil oljefondet altså være gjenopprettet til 7000 mrd. Begynner vi idag er vi trygt i mål 15. januar 2023.

Folkefondet 2.0

La oss se for oss at oljefondet plutselig og dramatisk går tomt. Banksystemet krasjer og pengene forsvinner på mystisk vis ut i det store intet. I ekte norsk dugnadsånd blir det bestemt at vi skal gjøre en ekstra innsats for å tjene inn fondet igjen, før vi fortsetter som vanlig. Er det mulig? Hvor lang hadde en sånn dugnad blitt?

Gjennomsnittlig årslønn for offentlig og privat sektor i Norge var 489.200,- i 2013. Et gjennomsnittlig årsverk er beregnet til 1750 timer. Vi har altså dermed på snitt en timelønn på 279.50,-

Vi antar at det er hele arbeidsstyrken som trår til, resten av landet er jo ikke i jobb av en grunn. SSBs måling fra 15. februar tilsier dermed at det er 2.645.000 personer som trapper opp til fellesdugnaden. Dette er personer fra alle hjørner av samfunnet – vaktmestere, flyvertinner, sykepleiere og bankmenn – alle er med. Noe tjener mye, og noen litt mindre. Det fine med snittsummer er likevel at i det store og det hele så går det opp.

Men hele arbeidsstyrken er jo ikke i arbeid samtidig? Noen er sykemeldte, noen har fridager, osv. Jeg vet ikke hva som kan ansees som en sannsynlig andel av arbeidsstyrken som ikke jobber i løpet av en dag – en i ti? En i tjue?

Sykefraværet for 4. kvartal 2014 ble estimert til 6.4%. Hvis vi tar hensyn til at dette er for vintermånedene (hvor flere enn vanlig skader seg) så kan vi tillate oss å runde ned til fine fem prosent. På kort sikt vil ikke disse fem prosentene bety noe, sykefraværet er betalt i Norge. Men dersom det skulle vise seg at dugnaden vil vare over lengre tid er dette plutselig et hensyn som må taes. Jeg kommer tilbake til dette.

Med forutsetningene lagt til grunn kan vi dermed regne fortjeneste per time som antall personer ganger snittlønn, rett fram:

(2.645.000 personer) x (279.50, timelønn) = 739.383.300 kroner per time.

740 millioner kroner! Tidenes dugnad! 

Snakk om motivasjon! Vi jobber videre, og ser pengene flyte inn i Folkefondet 2.0! Kaffepauser og treningstimer kastes til side til fordel for folkedugnaden. Etter et døgn kontinuerlig arbeid har fondet økt til 17.745.199.200; nesten 18. milliarder! 

Som andel av oljefondet tilsvarer dette:

(17.745.199.200, dagsfortjeneste) /  (7 000 000 000 000 oljefondet) ≈ 0.0025,

…knappe 0.25%.

Oida.

Det var kanskje vel optimistisk å anta at det kom til å ta seg inn over en langhelg. Selv med kontinuerlig jobbing og totalforakt for lunsj- og kaffepauser vil det fremdeles ta oss 391 dager! Da blir plutselig tanken på manglende matpauser og sykefravær litt mer urealistisk.