Verdien av et liv

Hvor mye er et liv verdt?

Uvurderlig? Det er kanskje det vanligste (og enkleste) svaret.

Det har seg dog slik at et liv verdisettes hele tiden. Faktum er at det er for mange tiltak og for mange beslutninger som avhenger av verdien på et liv til at det ikke kan fastsettes. Staten har et fastsatt beløp på verdien av et statistisk liv (VSL) som benyttes i kost-nytte analyser.

Hvor mye kan man begrunne å bruke på en kampanje for å fremme bruk av setebelter? Man får ikke noen direkte fortjeneste av en slik kampanje, fortjenesten kommer indirekte via liv som reddes. For at det skal kunne bestemmes hvor mye man kan bruke på tiltak trenger vi dermed å tallfeste verdien av et liv.

Så hvor mye er et liv verdt?

Kort fortalt: 15 millioner 2005-kroner.

Inflasjonsjusterer vi til dags dato blir dette ca. 18.2 millioner kroner. 

… Hva i all verden, tenker du kanskje. Hvor kommer dette tallet fra? Hva betyr det?

Betydelig lengre fortalt: 
Definisjon på VSL følger:

«VSL er definert som verdien av én enhets reduksjon i forventet antall dødsfall over en gitt periode. Eventuell verdsetting i form av VSL gjelder for små endringer av sannsynligheten for å være utsatt for dødsulykker for et stort antall personer. I samsvar med dette måles VSL med utgangspunkt i forholdsvis store populasjoner der hvert enkelt individs dødssannsynlighet endres svært lite som følge av det aktuelle tiltaket. En reduksjon av risikoen for død med to tusendeler for alle individer i en befolkning på tusen personer vil f.eks. representere en innsparing på to statistiske liv. Det understrekes at formålet med å foreta denne typen verdsetting er å finne den verdien individene tillegger tiltak som marginalt påvirker sannsynligheten for at dødsulykker skal inntreffe. Det gir ikke mening å bruke målet til å verdsette livet på enkeltpersoner eller mindre grupper der endringene av sannsynlighetene for at dødsulykker skal inntreffe er langt større.»

– Veileder i samfunnsøkonomiske analyser, Finansdepartementet (2005)

VSL gir altså den gjennomsnittlige verdien av et «gjennomsnittlig liv». Dette består av en rekke komponenter, men den hovedsakelige verdiskapningen vår er og forblir inntekten vår. Det er dermed naturlig at dette ligger til grunn for utregningen.

Benytter vi verdier fra tidligere innlegg kan vi regne den rent monetære verdien av en livstid med inntekt. Vi tar utgangspunkt i snittinntekt 489.200. Deretter forutsetter vi 45 år med arbeid (f.o.m 20år til 65år.) Verdien av dette idag vil være den neddiskonterte verdien av inntekten. Hva er dette?

Neddiskontering reflekterer det faktum at 100,- om et år, ikke er verdt like mye som 100,- i hånda idag. Får jeg 100,- idag kan jeg sette disse i banken over det neste året, og opptjene rente. Med 3% rente ville 100,- idag dermed være verdt 103,- neste år, eller 100,- neste år være verdt bare (100)/(1+0.03) ≈ 97.087 idag.

Bruker vi 3% diskonteringsrente vil verdien av inntekten vår over tid vil dermed være

489.200 + (489.200)/(1.03) + (489.200)/(1.03)^2 + (489.200)/(1.03)^3 + (489.200)/(1.03)^4 + … + (489.200)/(1.03)^44

ettersom at hvert år vil tjene opp 3% rente, og beløpet som tjenes inn i rente også vil tjene rente over tid (såkalt rentes rente).

Matematisk kan dette skrives som

CodeCogsEqn

som gir oss en verdi temmelig nøyaktig 12 millioner kroner.
Dette er altså verdien en gjennomsnittsinntekt over 45 år har idag. Dersom en 19-åring iferd med å starte i jobb imorgen tragisk blir drept i en bilulykke idag, er dette den forventede verdien av inntekt som går tapt.

Du har kanskje lagt merke til at VSL er en del høyere enn bare denne diskonterte inntekten. Vi ser at inntekten utgjør omtrent 2/3 av VSL. Hvor kommer resten av millionene av?

Denne siste tredjedelen innebærer det som ofte omtales som myke verdier. Dette er menneskelige verdier som man ikke lett kan sette en prislapp på. Det inkluderer den implisitte, uobserverbare verdien en person utgjør. Jeg opplever en verdi av at venner blir med meg på kino, eller at jeg har noen å diskutere med i lunsjpausen. Denne verdien kan i teorien fastsettes ved å finne ut hvor mye jeg hadde vært villig til å betale for det samme selskapet (men dere kunne bare våge). De myke verdiene samler under ett alle disse verdiene en person utgjør. Det er med andre ord en fryktelig vanskelig verdi å fastsette.

Dette er det som grovt sett utgjør VSL, men det finnes ikke en definisjon. Alle beregninger gjøres med forskjellige hensyn, noen land vekter inntekt tyngre, noen legger mer eller mindre verdi i myke verdier. VSL som staten benytter er basert på Europakommisjonens miljødirektorat, og er satt til ca. 15 millioner 2005-kroner. I andre OECD-land ligger verdien som regel mellom 10 og 30 millioner.

Men ikke alle tiltak og beslutninger omhandler dødsfall, man kan ofte høre om tiltak som øker eller senker forventet livstid med et visst antall år. For å få et mer presist anslag når man redder personer med forskjellig alder benyttes dermed også antall sparte leveår som et regnegrunnlag. Helsedirektoratet anbefaler som beste anslag 500.000 2005-kroner for et statistisk leveår med full helse, eller omtrent 606.000 kroner per dags dato. Dette betyr at dersom en operasjon øker forventet levetid (med full helse) med 3 år, så har denne operasjonen i snitt en positiv verdi på 1.8 millioner kroner. Dette tillater å veie kostnaden av operasjonen mot nytten.

For å ta hensyn til relativ livskvalitet benyttes også kvalitetsjusterte leveår som et beregningsgrunnlag. Her regner man om en gitt helsetilstand til et visst antall år med full helse, ved å benytte en skala fra 0 (død) til 1 (helt frisk). En halvveis død person ( altså 0.5 (f.eks en student før morgenkaffen)) vil dermed anslagsvis regnes til 303.000,- per år. En operasjon som øker forventet levetid med 3 år vil her ha en positiv verdi lik 1.5 år ved full helse, lik 909.000,-. Dette kan virke kaldt, men det gir en veldig logisk effekt. Det gjør at det rent økonomisk sett vil være mer lønnsomt å benytte ressurser til å redde en 12-åring enn en 95-åring.

Bør vi sette en kroneverdi på liv og helse?

Det kan synes kontroversielt å sette en økonomisk verdi på liv og helse, og veie verdien av forskjellige mennesker og tiltak mot hverandre. Konsekvensen av å ikke gjøre det kan derimot være at positive effekter ikke blir synlige, og at sikringstiltak ikke fremstår som like attraktive. Ta eksempelet med en kampanje for å øke bruken av setebelter i biler. Om vi ikke tallfester liv og helse vil det ikke være mulig å se noen positive effekter av kampanjen. Tiltak som redder liv og forbedrer helse vil bli lavt prioritert. Tallfesting tillater også at vi får fanget opp «myke» verdier for samfunnet. Bygging av sykkelveier gir ikke bare økt kapasitet på veiene, og redusert reisetid, men også verdien av redusert ulykkesrisiko, en verdi vi ikke ellers hadde vært i stand til å tallfeste.

Det føles likevel rart å tallfeste verdien av et liv, å skulle fastsette hvor mye en person er verdt. Det er, i Thomas Wolfe sine ord, summen av de små øyeblikkene som utgjør livene våre, ikke et sentralt fastsatt verdibegrep. Små øyeblikk som en kopp kaffe tidlig om morgenen.

Når vi fastsetter et statistisk liv til 18.2 millioner kroner utgjør dette 1.4 millioner kopper kaffe til 13,- koppen (en standard kopp kaffe ved SiT Cafe). Med 15 minutter per kaffe utgjør det sammenhengende 39.9 år med kaffedrikking. Det syntes dermed at vi på snitt ihvertfall har 40 år med verdi.

«Should I kill myself, or have a cup of coffee?»

– Albert Camus

Folkefondet 2.1

[Dette er en fortsettelse av dette innlegget]

Okai, så intensiv dugnad funket dårlig. Arbeidsstyrken snubler hjemover etter et døgn med kontinuerlig arbeid og Norge faller kollektivt i søvn.

Etter en lang og god søvn samles de alle for å utarbeide en ny strategi. Det foreslås at vanlig respekt for fritid og pauser gjeninnføres, en uthvilt arbeider er en effektiv arbeider. 37,5 timers uke gjeninnføres, men alle inntekter doneres fremdeles til fellesskapet. Støtter man fellesskapet støtter man også indirekte seg selv, det hele er veldig logisk.

Noen mumler oppgitt i mengden. Det funker kanskje over kortere perioder, men nå er det jo snakk om mange ganger mer enn 391 dager. De skal jo ikke jobbe kontinuerlig lenger. Hvordan skal man dekke kost og losji over tid? Ikke alle har åresvis med forbruk spart opp på konti.

Løsningen er enkel. Alle jobber 37,5 timer per uke, og staten betaler ut 200,- per dag til alle i Norges land. Dermed vil alle kunne dekke hvert sitt, mens fellesfondet fylles opp i rykende tempo. Kan dette fungere? Hvor lang tid vil det ta?

Hvis alle i Norge mister hele sin inntekt foruten om 200 kroner, vil økonomien gå gjennom tidenes etterspørselssjokk. Vi antar dermed for enkelhetens skyld at økonomien følger sin vante gang, og at det bare er budsjettbalansespørsmålet som må besvares. Fra dugnaden er det allerede blitt tjent inn ca.18 milliarder. Det mangler dermed 6982 milliarder til oljefondet er gjenopprettet.

Vi regner fremdeles at hele arbeidsstyrken (2.645.000 personer) arbeider til snittlønn (279,50/t). Over en 37,5 timers uke bringer dette ca. 27.727.000.000,- inn i fondet vårt. I mellomtiden må staten fremdeles betale ut 200,- per person per dag, hele uka, til hele befolkning. Dette tilsvarer: (5.176.998 personer, Norges befolkning) x (200,-) x (7 dager) = 7.247.797.200,- per uke.

Overskuddet til fondet vil dermed være inntjening minus utgifter, ca. 20.5 milliarder per arbeidsuke. 
Vi er fremdeles langt unna størrelsen på oljefondet.

Med 1750 arbeidstimer i året tilsier dette 46.66 arbeidsuker med inntjening, og 955.553.711.823,- inn på konto. Samtidig må vi huske at det fremdeles må betales ut dagpenger i feriene. Vi må dermed trekke fra 5.34 uker med bare utgifter fra bruttoårsoverskuddet, altså trekke ca. 38.7 mrd.

Vi ender dermed med et netto årsoverskudd på  916.850.474.775,- per år. 

(6982 milliarder, oljefondet) / (916.85 milliarder, per år) = 7.615 år. Etter 2780 dager med perfekt sosialisme vil oljefondet altså være gjenopprettet til 7000 mrd. Begynner vi idag er vi trygt i mål 15. januar 2023.

Folkefondet 2.0

La oss se for oss at oljefondet plutselig og dramatisk går tomt. Banksystemet krasjer og pengene forsvinner på mystisk vis ut i det store intet. I ekte norsk dugnadsånd blir det bestemt at vi skal gjøre en ekstra innsats for å tjene inn fondet igjen, før vi fortsetter som vanlig. Er det mulig? Hvor lang hadde en sånn dugnad blitt?

Gjennomsnittlig årslønn for offentlig og privat sektor i Norge var 489.200,- i 2013. Et gjennomsnittlig årsverk er beregnet til 1750 timer. Vi har altså dermed på snitt en timelønn på 279.50,-

Vi antar at det er hele arbeidsstyrken som trår til, resten av landet er jo ikke i jobb av en grunn. SSBs måling fra 15. februar tilsier dermed at det er 2.645.000 personer som trapper opp til fellesdugnaden. Dette er personer fra alle hjørner av samfunnet – vaktmestere, flyvertinner, sykepleiere og bankmenn – alle er med. Noe tjener mye, og noen litt mindre. Det fine med snittsummer er likevel at i det store og det hele så går det opp.

Men hele arbeidsstyrken er jo ikke i arbeid samtidig? Noen er sykemeldte, noen har fridager, osv. Jeg vet ikke hva som kan ansees som en sannsynlig andel av arbeidsstyrken som ikke jobber i løpet av en dag – en i ti? En i tjue?

Sykefraværet for 4. kvartal 2014 ble estimert til 6.4%. Hvis vi tar hensyn til at dette er for vintermånedene (hvor flere enn vanlig skader seg) så kan vi tillate oss å runde ned til fine fem prosent. På kort sikt vil ikke disse fem prosentene bety noe, sykefraværet er betalt i Norge. Men dersom det skulle vise seg at dugnaden vil vare over lengre tid er dette plutselig et hensyn som må taes. Jeg kommer tilbake til dette.

Med forutsetningene lagt til grunn kan vi dermed regne fortjeneste per time som antall personer ganger snittlønn, rett fram:

(2.645.000 personer) x (279.50, timelønn) = 739.383.300 kroner per time.

740 millioner kroner! Tidenes dugnad! 

Snakk om motivasjon! Vi jobber videre, og ser pengene flyte inn i Folkefondet 2.0! Kaffepauser og treningstimer kastes til side til fordel for folkedugnaden. Etter et døgn kontinuerlig arbeid har fondet økt til 17.745.199.200; nesten 18. milliarder! 

Som andel av oljefondet tilsvarer dette:

(17.745.199.200, dagsfortjeneste) /  (7 000 000 000 000 oljefondet) ≈ 0.0025,

…knappe 0.25%.

Oida.

Det var kanskje vel optimistisk å anta at det kom til å ta seg inn over en langhelg. Selv med kontinuerlig jobbing og totalforakt for lunsj- og kaffepauser vil det fremdeles ta oss 391 dager! Da blir plutselig tanken på manglende matpauser og sykefravær litt mer urealistisk.

Sjokksvindelen

VG kunne nylig melde at NAV i perioden januar til april hadde oppdaget svindel for hele 118 millioner kroner, en dramatisk økning fra samme periode ifjor. Det er mye penger, langt mer enn de fleste kan se for seg å tjene iløpet av en livstid. Men hvor mye penger er det egentlig?

Januar til april tilsier at dataene foreligger for 1. januar til 1. april, altså det vi tradisjonelt omtaler som første kvartal. Om vi annualiserer beløpet snakker vi altså om 472 millioner kroner på årsbasis, eller 1.293.000,- per dag.

Ifølge SSB er vi for tiden 5.176.998 personer som lykkelig vandrer rundt og kaller oss selv nordmenn. Dette beløpet på 1.293.000,- per dag blir altså bare skarve 25 øre per person per dag – eller omtrent 91 kroner per år. NAV-svindlerne utgjør dermed en mindre kostnad for deg hvert år enn det du kaster bort i veltede kaffekopper, eller (for min del) mistede penner.

Det må likevel nevnes at dette tallet blir jo litt galt. For det er lite vits i å dele et tap på hele befolkningen. Svindlerne taper jo ikke akkurat penger på det selv!

Dette er et viktig poeng. Dersom vi justerer ned antallet offere grovt, til runde 5 millioner, hvilken konsekvens har det? Vi impliserer dermed at det er flere personer som forsøker å svindle NAV enn det finnes innbyggere i Trondheim. Og likevel øker summen per person med bare 4 kroner, til 95 kroner i året, et tall som for de aller fleste er smålig.

Det er ikke meningen å trivialisere trygdesvindel. 472 millioner kroner er fremdeles 472 millioner kroner for mye. Poenget må heller bli at tall oppgitt i samfunnssammenheng kan ofte fremstå som mye større enn de egentlig er, fordi vi selv er vant til å utgjøre en så liten del.

Og neste gang du leser en VG-artikkel med overskrift «SJOKKSVINDELEN» får du heller tenke at det for din del forsvant betydelig mer penger sist gang du valgte å ta taxi hjem fra byen.