Å kjøpe hundrelapper til 148,-/stk.

Den svenske Kronofogdemyndigheten, tilsvarende den norske Namsfogden og Statens Innkrevingssentral, annonserte nylig at de kom til å selge en liten mengde med Bitcoin og Bitcoin Cash gjennom auksjon som følge av et beslag av kryptovalutaene.

Auksjonen ble avholdt på torsdag 19. oktober, og mengdene var på 0,59865078 Bitcoin (BTC) og 0,59865078 Bitcoin cash (BCC), tilsvarende omtrent 29.000 svenske kroner totalt.

Salg av verdipapirer og valuta er relativt enkelt å forholde seg til; dersom noen er villig til å selge meg en hundrelapp er det enkelt for meg å vurdere hvor mye jeg er villig til å betale. Så lenge jeg kan betale mindre enn hundre kroner vil det alltid lønne seg (gitt at det ikke medfølger noen transaksjonskostnader). Dersom selgeren ber om 100 kroner vil jeg være indifferent, jeg vil sitte igjen med akkurat like mye etter kjøpet som jeg gjorde før. Ettersom at jeg er lat, og ikke gidder å handle bare for å handle, vil jeg i et slikt tilfelle ikke være interessert.

Med en auksjon av en kjent kryptovaluta hvor markedsverdien er relativt enkel å fastslå ville man derfor tro at auksjonsprisen ville ende tilnærmet lik markedsverdien. Dersom jeg byr vesentlig mindre enn markedsprisen vil noen andre se anledningen til å betale bittelitt mer, og fremdeles sitte igjen med en gevinst. Slik vil det fortsette helt til man når markedsprisen. Når prisen er lik den prisen man kan få andre steder i markedet vil det ikke lenger være av interesse å øke budet, da kan jeg jo kjøpe like mye Bitcoin biligere et annet sted. Det er dermed veldig rimelig at anta at sluttsum på auksjonen ble tilnærmet lik de 29.000 kronene valutaen skulle være verdt.

Det skjedde ikke.

I virkeligheten endte auksjonen med en kjøpspris på 43.000 SEK, nesten 50% dyrere enn markedsverdien! Det tilsvarer at jeg tilbyr 148 kroner for å kjøpe en hundrelapp; et forbausende lite logisk resultat!

Økonomer er kjente for å anta rasjonelle aktører; det virker rimelig å anta en viss underliggende logikk i de beslutningene vi tar når vi bruker penger. Selvom dette er en ofte kritisert antagelse, det er allment kjent at vi ikke alltid er like rasjonelle, så er det interessant å vurdere hvorfor denne antagelsen iblant brytes. Hva er det som gjør at vi ikke forholder oss til logikk når det gjelder bruk av hardt opptjente midler; eller i dette tilfellet, hvorfor i all verden er noen villig til å kjøpe 29.000 kroner for 43.000 kroner?

Et enkelt svar er å si, «man forventer vel at BitCoin kommer til å stige i verdi». Men dette svaret virker for enkelt. Det er greit nok å være villig til å betale mer enn et aktiva er verdt ved nåværende tidspunkt dersom man forventer en prisøkning, men hvorfor ville man da ikke heller kjøpt 43.000 kroner verdt med BitCoin på en annen side? Det finnes hundrevis av sider som tilbyr salg og kjøp av Bitcoin og annen kryptovaluta, så hvorfor skulle noen være villig til å betale 43.000 kroner for 29.000 kroner verdi, om de kunne fått 43.000 for 43.000 et annet sted?

Di Digital, et svensk teknologimagasin, stilte dette spørsmålet til Bitcoin-entreprenøren Ludvig Öberg, og fikk et spennende svar:

«Jag har två teorier. En är att det görs för den publicitet man skulle kunna få som första köpare av bitcoin från Kronofogden. Min andra teori är att det kan vara någon som vill ha garanterat ’vita’ bitcoins. Vad är då bättre än att köpa från staten?»

– Ludvig Öberg

De får altså to mulige svar tilbake:

  1. Det handler om publisitet, man er villig til å betale for å være den første som kjøper Bitcoin fra Kronofogden.
  2. Kjøperen ønsker garantert «hvite» BitCoins, altså BitCoin som ikke er knyttet til kriminell aktivitet.

Selvom jeg kan forstå at noen setter pris på nerdeverdien av tilfelle 1 klarer jeg ikke å rasjonalisere at dette skal være verdt 14.000 SEK. Dermed gjenstår argument 2, garantien om krim-frie BitCoins.

Dette er et veldig interessant tilfelle. Det tyder på at det er noen som er så interessert i å sikre valuta av lovlig opprinnelse at de er villig til å betale en halv gang til mer enn den faktiske verdien. Valuta er kun et verdibærende middel, min hundrelapp er verdt hundre kroner fordi jeg vet at jeg kan veksle den inn i varer og tjenester verdt tilsvarende. Men spørsmålet som stilles da er hvorvidt jeg hadde vært villig til å betale mer for en hundrelapp som jeg vet ikke har blitt benyttet til dophandel eller annen lyssky aktivitet tidligere, med staten som garantist. Da blir det plutselig en kvalitativ forskjell mellom hundrelapper av ukjent opprinnelse, og hundrelapper av kjent opprinnelse.

Dersom jeg tilbys å kjøpe 100.000 av en fyr i hettegenser i et mørkt garasjeanlegg har jeg grunn til å være mistenksom. Dersom pengene viser seg å komme fra et bankran kan jeg potensielt få pengene beslaglagt av myndighetene. Følgelig vil jeg måtte veie den potensielle gevinsten av å kjøpe pengene til en fin rabatt opp imot sannsynligheten for at de stammer fra en lyssky aktivitet, og at jeg kan få pengene beslaglagt (samt eventuelt mine egne moralske skrupler ved å kjøpe penger fra en slik aktivitet). Verdien av de 100.000 blir altså mindre enn den faktiske verdien på sedlene.

Tilfellet gjengitt med BitCoin er et eksempel på det motsatte. Jeg vandrer inn i min lokalbank og blir tilbudt å kjøpe 100.000 for mer enn 100.000. Jeg velger likevel å slå til fordi jeg med sikkerhet kan vite at pengene er trygge og ikke vil bli beslaglagt

…Vel, strengt tatt vet jeg det ikke med sikkerhet, men jeg kan anta at et eventuelt lyssky opphav til pengene ikke vil gå utover meg, men heller utover banken. 

Følgelig er jeg villig til å betale mer for pengene, og påslaget på prisen kan ansees for å være en slag forsikring mot at jeg plutselig oppdager at pengene har et kriminelt opphav.

Dette tilfellet, selv om det virker logisk i sin egen rett, er litt absurd. Det legger til grunn at jeg har en implisitt frykt for, og rimelig antagelse om, at pengene kan ha kriminelt opphav.  Selv om det er naivt å anta at ingen av pengene vi håndterer i hverdagen har blitt benyttet til kriminelle formål virker det likevel rimelig å anta at andelen er såpass liten at det ikke vil påvirke oss på noe vis. Vi behøver ikke å gå rundt og frykte at vekslepengene vi får på butikken eller uttaket fra minibanken kanskje stammer fra et bankran.

Det at ‘hvite’ Bitcoin dermed handles til en pris såpass mye høyere enn markedspris fremstår dermed som en antagelse om at ‘sorte’ BitCoins er utbredt, og sikkerheten dermed er mye verdt. Dette sier noe om inntrykket folk sitter med om bruken av kryptovaluta; at BitCoin ofte benyttes til kriminelle formål og bærer med seg en stor fare.

Kritikere av BitCoin har ofte hevdet at valutaen primært eksisterer fordi kriminelle ønsker anonymiteten BitCoin tilbyr, og Forbes gikk i mars i år så langt som å sammenligne BitCoin med konfliktdiamanter. Til tross for dette har BitCoin spredt seg enormt de siste årene, det finnes nå butikker, kaféer, universiteter, banker og minibanker som tilbyr bruk av BitCoin som betalingsmiddel. Selv om verdien har svingt enormt gjennom de siste årene, har det blitt klart for de fleste at BitCoin har kommet for å bli. Det er rett og slett litt for utbredt til at det kan forsvinne uten videre. Det har blitt en ny, globalt annerkjent valuta, som overgår landegrenser og myndigheter. Og likevel er BitCoin langt fra å oppføre seg slik vi ville forvente av de fleste valutaer vi har kjennskap til.

Alt i dette innlegget er spekulasjoner. Ettersom at auksjonen ble gjennomført anonymt, og ingen har kommet frem for å bekrefte at det var de som kjøpte beløpet av Kronofogden, kan vi rett og slett ikke vite hva som skjedde. Kanskje vet denne personen noe vi ikke vet? Kanskje personen gjorde en grov regnefeil, var full, eller bare syntes anledningen til å være den første til å kjøpe kryptovaluta fra den svenske staten var litt for spennende.

Merkelig, og fascinerende, er det uansett.

Reklamer

Banker, forventninger og tillit

Hva er styringsrenten?

Et av de største momentene i en moderne økonomi er sentralbankens styringsrente, også kalt foliorenten. Dette er renten som Norges Bank (sentralbanken) tilbyr til norske banker. Dette er ikke egentlig kun en rente, men heller flere forskjellige renter som fastsetter tak og gulv på lån og sparing.

Sentralbanken er bankenes bank, og foliorenta fastsetter hvilke renter som vanlige banker kan låne og spare til. Når sentralbanken setter opp eller ned renten påvirker dette hvordan de andre bankene i markedet oppfører seg. Ingen andre banker vil tilby en rente under sentralbanken sin sparerente (for da kan man jo like greit spare der), og samtidig vil ingen gå over sentralbanken utlånsrente (for da er det også rimeligere lån hos sentralbanken).

Alle norske banker forholde seg til sentralbanken, enten de vil det eller ikke. Det er nemlig et krav til alle banker at de har en konto hos sentralbanken. Denne kontoen, ofte kalt bankenes foliokonto, er bankenes kjernekapital, de pengene som bankene er pliktige å holde i reserve. De fleste banker låner nemlig ut mye mer enn de har liggende.

Hvor mye reserve bankene må holde er bestemt av Basel-akkordene, et regelverk implementert av EU angående bankvirksomhet. Per Basel-reglene er minstekravet for reservekapital hos europeiske banker 4%. Det vil si at for hver 100 euro de låner ut, må 4 euro legges i bankhvelvet som sikring. Dette er for å sørge for at bankene alltid er likvide – kommer kunder og ønsker å ta ut penger skal det være penger tilgjengelig.

Norge er en del strengere enn bare EU-rammeverket. Kravet varierer på størrelse, antall kunder og bankvirksomhet, men de fleste norske banker holder mellom 9-15% i reservekapital. Dersom banken plutselig får en smell er dette bufferen som skal hindre at banken går konkurs, og at det går utover bankens kunder.

Siden alle norske banker påvirkes av sentralbankens beslutning, har dermed rentesettingen en sentral rolle i pengepolitikken. Når sentralbanken annonserer en endring i renta, vet markedet at en rekke ting kommer til å skje:

  • Tak og gulv for kommersielle banker endres, og man kan forvente nye lån- og sparebetingelser.
  • Inflasjonen vil påvirkes etterhvert som aktivitetsnivå i økonomien justeres; settes renta ned vil det være mindre gunstig å spare, billigere å låne og det vil bli høyere aktivitet. Settes renta opp vil det bli gunstigere å spare, og økonomien kjøles ned.
  • Valutakursene vil også påvirkes; synker renta vil utenlandske investorer søke høyere renter i utlandet, og selge sin norske kroner. Dette øker kronetilbudet, og kronen svekker seg mot utenlandske valuta. Det blir dyrt for nordmenn å importere varer og reise på sydenturer, men eksportnæringene får flere kroner for samme pris i utlandet.

Det er opplagt at rentesettingen påvirker veldig mye på en gang. Det burde dermed ikke være noen overraskelse at forventninger om rentesettingen også har stor betydning.

Forventninger spiller en stor rolle innenfor det økonomiske liv. Forventning om priser og oppdrag påvirker kontrakter om fremtidig handel, og forventninger om renter og valutakurser påvirker adferdsmønstre. Forventer man en høyere rente sier dette noe om økonomien man regner med å stå ovenfor, og dermed også om hvordan man ønsker  å tilpasse seg i fremtiden.

Når sentralbanken annonser et rentekutt vil altså markedet tilpasse seg dette. Hvor mye de tilpasser seg med, og hvor fort, avhenger av markedets forventninger. Dersom markedet tror på sentralbankens annonsering av et rentekutt, vil markedet tilpasse seg raskt og tilpasningen vil være fullstendig. I mars var det forventet at Norges Bank kom til å kutte renten, men til markedets overraskelse skjedde det ikke. Dette kan tydelig sees i valutakursen.

forventninger

Rentemøtet fant sted 19. mars. Grafen over viser valutakursen mellom kroner og dollar, der 18. mars er markert med rød strek. Vi ser at i dagene før rentemøtet begynte folk å forberede seg på et rentekutt. Rentekutt betyr at det er mindre attraktivt for utenlandske investorer å ha pengene sine i Norge – man kan få bedre renter i utlandet. De vil derfor ta pengene sine ut av Norge, de tilbyr norske kroner for utenlandske valuta. Tilbudet av kroner øker, og utenlandsk valuta blir etterspurt. Kronen vil dermed svekke seg – og det vil bli krevd flere kroner per dollar. Når det så på dagen ble klart at sentralbanken ikke kuttet renten rejusterte kursen seg – og kronen styrket seg igjen.

Hva er det som påvirker sentralbanken sin rentesetting?

Sentralbankens mål med pengepolitikken baserer seg på mandat pålagt av regjeringen.  For sentralbanken tar dette form av en relativt enkel tapsfunksjon som skal minimeres. Denne består av to hovedsakelige elementer:

  1. Inflasjonsstyring
    Sentralbanken har som mål å nå en inflasjon på 2.5%. Dette er for å sikre en jevn pris- og lønnsvekst i samfunnet, og som en buffer mot deflasjon. Deflasjon omhandler at priser faller over tid. En rasjonell person vil da bruke mindre penger idag fordi man kan kjøpe mer imorgen. Denne typen tankegang dreper økonomisk aktivitet. Inflasjon er ille i store mengder, håndterlig i små, mens deflasjon er drepende.
  2. Stabilitet i produksjon og sysselsetting
    Sentralbanken skal også sørge for en stabil produksjon og sysselsetting i samfunnet. Dette henger sammen med inflasjonen. Er det høy inflasjon i samfunnet er det unormal høy aktivitet i produksjon, og lav arbeidsledighet. Er det lav inflasjon vil aktiviteten være lav og arbeidsledigheten være høy.

Tapsfunksjonen som sentralbanken minimerer består inflasjonsgapet og produksjonsgapet. Disse funksjonene er kvadrert. Det vil si at tapet blir større desto lenger en avviker fra målet. Det er dermed ikke optimalt å bare satse på f.eks inflasjon, og treffe inflasjonsmålet om det medfører et stort avvik i produksjon. Da vil produksjonsavviket medføre et større tap siden funksjonen er kvadratisk.

Disse to målene sentralbankens mandat. Hvordan de to kriteriumene oppnås er overlatt til sentralbankens diskresjon – fagøkonomene der kan selv velge hvordan de mener dette best oppnåes.

Itillegg til dette har sentralbanken et 3. kriterium, som ofte omtales som robusthetskriteriet. For å unngå unødvendig finansiell ubalanse sikter sentralbanken inn på å gjøre pengepolitikken mest mulig forutsigbar og jevn. Plutselig rentehopp og kutt i tid og utide gjør det mer usikkert å drive finans i økonomien og kan medføre en rekke uheldige konsekvenser. Sentralbanken ønsker dermed å være opplagt i sin politikk, og ikke komme med noen overraskelser. Det er dette som
er grunnen til at det er faste rentemøter, og at beslutningene annonseres på pressekonferanse med begrunnelse.

Sentralbankens politikk består dermed av å tilpasse slik at man

  1. Når en inflasjon på 2.5%
  2. Stabiliserer produksjon og ledighet
  3. Oppnår disse målene på en jevn og forutsigbar måte.

Sentralbankens troverdighetsdillemma

Nå har jeg skrevet mye om effekten av renteendringer og sentralbankens tilpasning – det er nå jeg nærmer meg det jeg egentlig ville skrive om – sentralbankens troverdighetsdilemma.

Jeg nevnte tidligere at når sentralbanken annonserer et rentekutt, vil markedet tilpasse seg deretter. Markedet forventer den nye situasjonen som følge av rentekuttet, og vil tilpasse seg dette. Det er en selvoppfyllende forventning.

Hvis LO forventer at prisene kommer til å øke i neste periode vil de kreve høyere lønn for arbeidstakerne sine. Arbeidsgiverne vil dermed være nødt til å øke prisene for å dekke de høyere lønningene, og med det er sirkelen komplett.

Problemet med dette er at sentralbanken har ved annonsering fått tilpasningen de ønsker av markedet, uten å måtte gjøre noe som helst. De har annonsert en renteendring, men etter at markedet har tilpasset seg er ikke denne renteendringen nødvendig lenger. Sentralbanken har sluppet å ‘betale’, sett som den implisitte kostnaden av å måtte justere rentenivået. Det blir som å vandre inn i butikk, og varene du ønsker fordi kassadamen forventer at du kommer til å betale. Men i en slik situasjon er det jo billigst å bare vandre ut igjen?

Dette er sentralbankens troverdighetsdilemma. For den billigste og enkleste måten å tilpasse seg på, er å få markedet til å gjøre jobben uten å selv måtte gjøre noe ved å annonsere politikk som ikke implementeres. Når annonseringen er gjort er jobben gjort.

Fool me once, shame on you.
Fool me twice, shame on me. 

Men markedet er oppgående aktører. Tusenvis av aksjespekulanter, analytikere og investorer er ikke dumme. Hvis sentralbanken hevder de kommer til å gjøre noe, men så lar være å gjennomføre svekker dette bankens troverdighet. Sentralbanken har nådd målet sitt uten å måtte gjennomføre politikk, de kan komme til å gjøre det samme igjen.

Dersom sentralbankens politikk ikke er troverdig vil ikke markedet tilpasse seg på samme måte. Noen ganger vil markedet bare tilpasse seg et en del av det forventede kuttet. I ekstreme tilfeller kan de velge å ignorere sentralbanken fullstendig.

På dette tidspunktet er sentralbanken nødt til å handle for at det skal bli noen endringer – og en del av friheten i tilpasningene som banken vanligvis kan nyte godt av forsvinner. Det blir betydelig vanskeligere å drive pengepolitikk når en må tvinge markedet.

Sentralbanken er også utsteder av den nasjonale valutaen, og troverdighet blir dermed viktig av flere grunner. Penger har ikke mer verdi enn konsumentene gir dem – og denne verdien er grunnet i sentralbankens støtte av valutaen. Dersom en sentralbank som skal støtte opp under den nasjonale valutaen mister tillit som følge av misvisende politikk kan fort valutaen selv stå i fare, et problem som Russland har slitt med det siste året. Hvis ingen lenger tror på valutaen som betalingsmiddel blir pengene verdiløse.

Da ender man raskt opp med sedler som dette

Zimbabwe_$100_trillion_2009_Obverse

Eller i Yogi Berras velformulerte ord

A nickel ain’t worth a dime anymore