Å kjøpe hundrelapper til 148,-/stk.

Den svenske Kronofogdemyndigheten, tilsvarende den norske Namsfogden og Statens Innkrevingssentral, annonserte nylig at de kom til å selge en liten mengde med Bitcoin og Bitcoin Cash gjennom auksjon som følge av et beslag av kryptovalutaene.

Auksjonen ble avholdt på torsdag 19. oktober, og mengdene var på 0,59865078 Bitcoin (BTC) og 0,59865078 Bitcoin cash (BCC), tilsvarende omtrent 29.000 svenske kroner totalt.

Salg av verdipapirer og valuta er relativt enkelt å forholde seg til; dersom noen er villig til å selge meg en hundrelapp er det enkelt for meg å vurdere hvor mye jeg er villig til å betale. Så lenge jeg kan betale mindre enn hundre kroner vil det alltid lønne seg (gitt at det ikke medfølger noen transaksjonskostnader). Dersom selgeren ber om 100 kroner vil jeg være indifferent, jeg vil sitte igjen med akkurat like mye etter kjøpet som jeg gjorde før. Ettersom at jeg er lat, og ikke gidder å handle bare for å handle, vil jeg i et slikt tilfelle ikke være interessert.

Med en auksjon av en kjent kryptovaluta hvor markedsverdien er relativt enkel å fastslå ville man derfor tro at auksjonsprisen ville ende tilnærmet lik markedsverdien. Dersom jeg byr vesentlig mindre enn markedsprisen vil noen andre se anledningen til å betale bittelitt mer, og fremdeles sitte igjen med en gevinst. Slik vil det fortsette helt til man når markedsprisen. Når prisen er lik den prisen man kan få andre steder i markedet vil det ikke lenger være av interesse å øke budet, da kan jeg jo kjøpe like mye Bitcoin biligere et annet sted. Det er dermed veldig rimelig at anta at sluttsum på auksjonen ble tilnærmet lik de 29.000 kronene valutaen skulle være verdt.

Det skjedde ikke.

I virkeligheten endte auksjonen med en kjøpspris på 43.000 SEK, nesten 50% dyrere enn markedsverdien! Det tilsvarer at jeg tilbyr 148 kroner for å kjøpe en hundrelapp; et forbausende lite logisk resultat!

Økonomer er kjente for å anta rasjonelle aktører; det virker rimelig å anta en viss underliggende logikk i de beslutningene vi tar når vi bruker penger. Selvom dette er en ofte kritisert antagelse, det er allment kjent at vi ikke alltid er like rasjonelle, så er det interessant å vurdere hvorfor denne antagelsen iblant brytes. Hva er det som gjør at vi ikke forholder oss til logikk når det gjelder bruk av hardt opptjente midler; eller i dette tilfellet, hvorfor i all verden er noen villig til å kjøpe 29.000 kroner for 43.000 kroner?

Et enkelt svar er å si, «man forventer vel at BitCoin kommer til å stige i verdi». Men dette svaret virker for enkelt. Det er greit nok å være villig til å betale mer enn et aktiva er verdt ved nåværende tidspunkt dersom man forventer en prisøkning, men hvorfor ville man da ikke heller kjøpt 43.000 kroner verdt med BitCoin på en annen side? Det finnes hundrevis av sider som tilbyr salg og kjøp av Bitcoin og annen kryptovaluta, så hvorfor skulle noen være villig til å betale 43.000 kroner for 29.000 kroner verdi, om de kunne fått 43.000 for 43.000 et annet sted?

Di Digital, et svensk teknologimagasin, stilte dette spørsmålet til Bitcoin-entreprenøren Ludvig Öberg, og fikk et spennende svar:

«Jag har två teorier. En är att det görs för den publicitet man skulle kunna få som första köpare av bitcoin från Kronofogden. Min andra teori är att det kan vara någon som vill ha garanterat ’vita’ bitcoins. Vad är då bättre än att köpa från staten?»

– Ludvig Öberg

De får altså to mulige svar tilbake:

  1. Det handler om publisitet, man er villig til å betale for å være den første som kjøper Bitcoin fra Kronofogden.
  2. Kjøperen ønsker garantert «hvite» BitCoins, altså BitCoin som ikke er knyttet til kriminell aktivitet.

Selvom jeg kan forstå at noen setter pris på nerdeverdien av tilfelle 1 klarer jeg ikke å rasjonalisere at dette skal være verdt 14.000 SEK. Dermed gjenstår argument 2, garantien om krim-frie BitCoins.

Dette er et veldig interessant tilfelle. Det tyder på at det er noen som er så interessert i å sikre valuta av lovlig opprinnelse at de er villig til å betale en halv gang til mer enn den faktiske verdien. Valuta er kun et verdibærende middel, min hundrelapp er verdt hundre kroner fordi jeg vet at jeg kan veksle den inn i varer og tjenester verdt tilsvarende. Men spørsmålet som stilles da er hvorvidt jeg hadde vært villig til å betale mer for en hundrelapp som jeg vet ikke har blitt benyttet til dophandel eller annen lyssky aktivitet tidligere, med staten som garantist. Da blir det plutselig en kvalitativ forskjell mellom hundrelapper av ukjent opprinnelse, og hundrelapper av kjent opprinnelse.

Dersom jeg tilbys å kjøpe 100.000 av en fyr i hettegenser i et mørkt garasjeanlegg har jeg grunn til å være mistenksom. Dersom pengene viser seg å komme fra et bankran kan jeg potensielt få pengene beslaglagt av myndighetene. Følgelig vil jeg måtte veie den potensielle gevinsten av å kjøpe pengene til en fin rabatt opp imot sannsynligheten for at de stammer fra en lyssky aktivitet, og at jeg kan få pengene beslaglagt (samt eventuelt mine egne moralske skrupler ved å kjøpe penger fra en slik aktivitet). Verdien av de 100.000 blir altså mindre enn den faktiske verdien på sedlene.

Tilfellet gjengitt med BitCoin er et eksempel på det motsatte. Jeg vandrer inn i min lokalbank og blir tilbudt å kjøpe 100.000 for mer enn 100.000. Jeg velger likevel å slå til fordi jeg med sikkerhet kan vite at pengene er trygge og ikke vil bli beslaglagt

…Vel, strengt tatt vet jeg det ikke med sikkerhet, men jeg kan anta at et eventuelt lyssky opphav til pengene ikke vil gå utover meg, men heller utover banken. 

Følgelig er jeg villig til å betale mer for pengene, og påslaget på prisen kan ansees for å være en slag forsikring mot at jeg plutselig oppdager at pengene har et kriminelt opphav.

Dette tilfellet, selv om det virker logisk i sin egen rett, er litt absurd. Det legger til grunn at jeg har en implisitt frykt for, og rimelig antagelse om, at pengene kan ha kriminelt opphav.  Selv om det er naivt å anta at ingen av pengene vi håndterer i hverdagen har blitt benyttet til kriminelle formål virker det likevel rimelig å anta at andelen er såpass liten at det ikke vil påvirke oss på noe vis. Vi behøver ikke å gå rundt og frykte at vekslepengene vi får på butikken eller uttaket fra minibanken kanskje stammer fra et bankran.

Det at ‘hvite’ Bitcoin dermed handles til en pris såpass mye høyere enn markedspris fremstår dermed som en antagelse om at ‘sorte’ BitCoins er utbredt, og sikkerheten dermed er mye verdt. Dette sier noe om inntrykket folk sitter med om bruken av kryptovaluta; at BitCoin ofte benyttes til kriminelle formål og bærer med seg en stor fare.

Kritikere av BitCoin har ofte hevdet at valutaen primært eksisterer fordi kriminelle ønsker anonymiteten BitCoin tilbyr, og Forbes gikk i mars i år så langt som å sammenligne BitCoin med konfliktdiamanter. Til tross for dette har BitCoin spredt seg enormt de siste årene, det finnes nå butikker, kaféer, universiteter, banker og minibanker som tilbyr bruk av BitCoin som betalingsmiddel. Selv om verdien har svingt enormt gjennom de siste årene, har det blitt klart for de fleste at BitCoin har kommet for å bli. Det er rett og slett litt for utbredt til at det kan forsvinne uten videre. Det har blitt en ny, globalt annerkjent valuta, som overgår landegrenser og myndigheter. Og likevel er BitCoin langt fra å oppføre seg slik vi ville forvente av de fleste valutaer vi har kjennskap til.

Alt i dette innlegget er spekulasjoner. Ettersom at auksjonen ble gjennomført anonymt, og ingen har kommet frem for å bekrefte at det var de som kjøpte beløpet av Kronofogden, kan vi rett og slett ikke vite hva som skjedde. Kanskje vet denne personen noe vi ikke vet? Kanskje personen gjorde en grov regnefeil, var full, eller bare syntes anledningen til å være den første til å kjøpe kryptovaluta fra den svenske staten var litt for spennende.

Merkelig, og fascinerende, er det uansett.

Reklamer

Hvit løgn, sort løgn og statistikk

krf går mest frem måling abcnyheter  tv2

Så, Opinion har kommet med en ny meningsmåling på oppdrag av Avisenes Nyhetsbyrå (ANB), og de store nyhetene er at KRF raser avgårde med 1.9% økning mens MDG faller med 1.6%, og ligger dermed under sperregrensa.

Problemet er bare at…

tallenes tale

… tallene baserer seg på 962 telefonintervjuer, hvorav bare 74% har avgitt svar. Det vil si at de har 712 person som har fortalt hvor de står.

I 2015 var det såvidt over 4 millioner stemmeberettigede personer i Norge (4.016.624 ifølge SSB). Det vil si at Opinion har forhørt seg med 0.01% av befolking.

Nå er det greit nok å ikke forhøre seg med hele befolkningen, det kan vi heller ikke forvente. Meningsmålinger fungerer nettopp ved at man finner et representativt utvalg av den totale populasjonen og estimerer de faktiske andelene basert på dette. Dersom man trekker helt tilfeldig fra populasjonen vil fordelingen av utvalget etterhvert gå mot den faktiske fordelingen etterhvert som man har flere og flere observasjoner.

Det som er kritisk å ha i bakhodet da er at desto flere observasjoner man har desto nøyaktigere vil estimatet bli, og motsatt. Så når man har et lite utvalg vil usikkerheten i estimatene bli forholdsvis stor. Dette er det vi kjenner som feilmarginen.

Feilmarginen vil variere avhengig av partistørrelse. Dersom partiet er lite, og vi har få observasjoner, vil det naturligvis være en større feilmargin enn dersom partiet er større og vi har like mange observasjoner.

Opinion oppgir sin feilmargin som «mellom 1 og 3 prosent avhengig av partistørrelse.»

Hvis vi ser på tallene igjen, relativt til partistørrelsen, finner vi som følger.

KRF er et relativt lite parti, og har ligget på rundt 5%. Med en feilmargin på 1-3% kan vi dermed ikke vurdere en endring på 1.9% som statistisk signifikant. For alt vi vet står de dønn stille på meningsmålingene. 

MDG er et enda mindre parti. Dermed sier det seg selv at 1.6% endring heller ikke er signifikant. 

Hva med de andre partiene?

Foruten om Høyre ligger alle andre parti på under 1% endring. Det er mindre enn selv den best estimerte feilmarginen på 1%. Høyre har en nedgang på 1.3%, men selv her kan vi i beste fall (sånn rent statistisk sett, ikke nødvendigvis politisk) peke på en nedgang på 0.3%.

Det betyr at avisartikkelene like greit kan være:

kanskjekrf måling abcnyheter ny

tv2ny

There are three kinds of lies: lies, damned lies, and statistics,

-Benjamin Disraeli

Kom igjen ‘a.

Et kvart århundre med oljefondet

1969 var et år som endret historien. Noen få uker etter at Neil Armstrong ble den første mannen til å sette sine føtter på månens overflate, oppdaget Phillips Petroleum det største oljefeltet funnet til havs – Ekofisk. Omtrent 70 meter under Nordsjøens overflate lå en oljeformue og ventet på å bli hentet opp.

Det norske oljeeventyret var igang.

En oljeformue under havet har uten tvil kommet innbyggerne i Norge til gode. År etter år topper Norge indekser for sosial utvikling, beste land å bo i, rikeste land og mer til. Men det var ikke alltid gitt at oljen kom til å være en positiv påvirkning.

Hollandsk syke er et begrep alle norske økonomer kjenner til. Det beskriver den økonomiske krisen Nederland sto ovenfor mot slutten av 70-tallet, som følge av landets enorme inntekter fra naturgass. Bare 10 år før Ekofisk ble oppdaget i Nordsjøen, ble det oppdaget store gassfelt i havområdet utenfor Nederland. Gassindustrien ble bygget enormt opp, og ga store inntekter for landet. Optimisme i landets fremtid trakk investorer – alle ville ta del i det nederlandske gasseventyret.

Med stor etterspørsel etter den nederlandske myntenheten gylden, styrket valutaen seg enormt. Nederlandske innbyggere nøt godt av billig utenlandshandel, og importen steg til værs. I mellomtiden slet eksportnæringene. Med en sterk valuta fikk eksportnæringene mye færre gylden for lik utenlandsk pris – konkurranseevnen deres ble kraftig svekket. For store deler av eksportnæringen ble det uutholdelig – og mange bedrifter gikk konkurs og ble lagt ned.

Stor nedgang i eksportnæringen medførte et kraftig etterspørselssjokk i den nederlandske økonomien. Nedgangen i etterspørsel i industrien sank så kraftig at den totale etterspørselen i samfunnet ble påvirket. Lavere etterspørsel tilsier lavere inflasjon og lavere aktivitet. Produksjonen faller, behovet for arbeidskraft synker og arbeidsledigheten stiger. Høy ledighet medfører lavere lønninger – bedriftene trenger ikke lenger å kjempe om de ansatte. Og med lavere lønninger følger lavere forbruk, og enda lavere etterspørsel.

Den tradisjonelle kuren på et etterspørselssjokk er statlig intervenering. Når staten åpner pengeboka og begynner å bruke, stimulerer dette aktiviteten. Store statlige prosjekter ansetter tusenvis, gir lavere ledighet og drar etterspørselen igang igjen.

Men! tenker du kanskje, Om den Nederlandske gassindustrien var i full sving, ville ikke det motvirke nedgangen i økonomien?

Dessverre. Det er klart gassindustrien økte behovet for arbeid, med sett i sammenheng med nedgangen i eksportnæringene var det for lite. Gassindustrien var en for kapitalintensiv industri – det var mye bruk av maskiner og mindre bruk av arbeidskraft.

Kronen på verket ble det nederlandske velferdssystemet. Med store gassinntekter satte staten igang med å konstruere en av de mest omfattende velferdsordningene i noe land – på mange måter lik den vi nyter godt av i Norge idag. Arbeidsledighetstrygd, pensjonsordninger og mer til medførte stadig større offentlig del av økonomien. Kombinert med de offentlige utgiftene for å dra igang etterspørselssiden sto staten for over 60% av konsumet i økonomien i tidlig 1980! Til sammenligning utgjør den offentlig sektor rundt 20% av BNP i Norge idag – et tall mange økonomer mener begynner å bli faretruende høyt.

Nederland ble truffet hardt når inntektene fra gassindustrien omsider sank. De hovedsakelige delene av økonomien baserte seg på nettopp dette – gassindustrien matet beistet som offentlig sektor hadde blitt. Siden eksportnæringene for lengst hadde pakket sammen fantes det lite annen industri igjen i landet som aktiviteten kunne veltes over på. Nederland var blitt for avhengig av gassinntektene – og gassinntektene var ikke lenger samarbeidsvillige. Resultatet ble en lang og smertefull omstilling av den nederlandske økonomien.

På mange måter kan vi være takknemlige for at Nederland kom oss i forkjøpet. Hollandsk syke utgjorde et skrekkeksempel for norske politikere når inntektene fra våre egne olje- og gassfelt begynte å trille inn. I 1974 la Finansdepartementet frem Stortingsmelding nr. 25, «Petroleumsvirksomhetens plass i det norske samfunn», der de på 97 sider redegjorde for utfordringene og potensialet som lå i norsk olje- og gassvirksomhet. I meldingen trekkes det fram alt fra direkte beskatningsmuligheter, miljøhensyn og geopolitiske utfordringer til forslag om opprettelsen av Norsk Undervannsinstitutt. Men tidlig i meldingen advares det mot et scenario lik det Nederland opplevde:

Petroleumsfunnnene i Nordsjøen gjør at vi som nasjon, blir rikere. Regjeringen mener at en i første rekke må benytte de nye muligheter til å utvikle et kvalitativt bedre samfunn. En bør unngå at resultatet bare blir en rask og ukontrollert vekst i bruken av materielle ressurser uten at samfunnet ellers blir vesentlig endret.

Stortingsmeldingen utgjør ganske interessant lesing sett i retrospektiv. Den ligger tilgjengelig på nettet her.

5. mars 1982 oppnevnte regjeringen et utvalg for å utrede «alle forhold som er av særlig betydning for vurderingen av den framtidige utviklingen av petroleumsvirksomheten.» Dette medførte den offentlige utredningen NOU 1983:27 «Petroleumsvirksomhetens fremtid», senere ofte omtalt som Tempoutvalget. Utvalget skulle vurdere med hvilken hastighet oljereservoarene burde tappes, og i hvilken grad oljeformuen kunne benyttes. De foreslo for første gang opprettelsen av et petroleumsfond for langsiktig sparing og forvaltning av oljeformuen. Det er vanskelig å ikke smile når man leser gjennom disse dokumentene, for selvom et petroleumsfond ble foreslått som et alternativ, anså utvalget det selv som lite sannsynlig:

Ut fra de holdninger vi kjenner både i det politiske miljø og generelt i befolkningen, er det vanskelig å tenke seg at hundretalls av milliarder blir plassert som fordringer i utlandet, samtidig som en står overfor udekkede behov innenlands, og kanskje også sviktende sysselsetting som nære og påtrengende problemer.

Det er dermed et testament til politikernes visjoner at Statens Petroleumsfond ble vedtatt etablert av Stortinget, fredag 22. juni 1990. Grunnet underskudd på statsbudsjettene i 1990-1995 ble ikke første innskudd til fondet gjennomført før i 1996, da det ble overført 46 milliarder kroner.

Statens Petroleumsfond byttet i 2006 navn til Statens Pensjonsfond Utland, idag populært kalt oljefondet. Per dags dato forvalter fondet over 1% av alle verdens aksjer, og har en verdi på nesten 7000 milliarder kroner – nærme 1.4 millioner kroner per nordmann. Takket være (stort sett) politisk konsensus om langsiktig planlegging, er oljefondet blitt et viktig finanspolitisk virkemiddel som gir Norge  stort økonomisk handlingsrom. 

Dagen idag markerer at det er 25 år siden Statens Petroleumsfond ble opprettet – og det norske finanseventyret startet. 

Gratulerer med dagen, folkens!

partyplattform

Blomster-kjær

NRK meldte i starten av juni at Steinkjer Kommune planter en tulipan per innbygger, totalt 21500 tulipaner. Det påpekes i artikkelen at «storbedet ved E6 skal bestandig ha en tulipan til hver steinkjerbygg».

Steinkjer Kommune er en middels stor kommune med 1427 km² med landareal (vannareal er natuligvis litt uinteressant når vi skal regne på tulipanflater. Eller er det egentlig det? Det får forbli en diskusjon for en annen dag.) Med 21650 personer har kommunen dermed en befolkningstetthet på ≈ 15.2 personer per kvadratkilometer.

Spørsmålet mitt er selvfølgelig

Hvor mange innbyggere kan Steinkjer få før den resterende plassen må opptaes av tulipaner?

Det er noen ting vi må legge til grunn før vi kan begynne å regne. Den første er kanskje hvor tett vi er komfortabel med å pakke innbyggerne. Vi kan starte lett med å anta at innbyggerne må være i hele, levende biter. Fordi, eew… 

Vi antar også for komfortens skyld at vi unngår å stable i høyden. Det skal tross alt være en permanent løsning, og personlig blir jeg fort sliten i armene.

Itillegg varierer jo mennesker i dimensjonene våre. For å velge et enkelt og rundt tall som ikke virker for latterlig (sånn hvis vi ser bort fra original-premisset ihvertfall) kan vi anta at en person opptar 1m². Det er trangt, men ikke usannsynlig trangt.

Vi har at

1427 km² = 1.472.000.000 m².

Om vi ignorer smådetaljer som fjelltopper, og personer som får en halv kvadratmeter på henholdsvis topp og bunn av en klippe, er det dermed plass til 1.472 milliarder personer om hver person opptar 1m². Det er litt mer enn hele Kinas befolkning på 1.369.930.000 personer.  (Og du trodde tettheten av japanske turister i Oslo om sommeren var ille?)

Med dette har vi oppnådd en befolkningstetthet på 1.000.000/km², omtrent 65.800 ganger tettere en det din gjennomsnittlige Steinkjer-innboer er vant med.

Men vi har jo glemt et kritisk element, det er jo ikke lenger plass til tulipanene.

Hvis man googler «How many tulip bulbs in a square meter»  får man overraskende gode resultater fra diverse gartnerforum. Det skulle vise seg at tettheten av tulipaner avhenger sterkt av hva slags effekt som er ønsket. Konsensus ser dog ut til å hevde at for «Public Green Space»  så er 40 tulipaner/m² en optimal verdi. Med tanke på at dette er nøyaktig den samme sammenhengen nyhetsartikkelen henviser til, velger jeg å benytte dette estimatet.

Selve utregningen blir relativt enkel, hvis vi lar x betegne antall personer kan vi sette opp likningen

render

siden hver person nå vil oppta 1 og 1/40 kvadratmeter, 1 til seg selv og 1/40 til tulipanen sin.

Dermed får vi at det maks passer 1.436.097.560 personer inn når tulipanene også skal passe. Da vil tulipanene oppta 35.902.439m² og telle akkurat like mange tulipaner som gjenværende kvadratmeter og personer.

Vi kan altså passe hele Kinas befolkning med hver sin tulipan i Steinkjer Kommune.

the_more_you_know_by_stathisnhx-d33639v

… Det er dog mulig at det kreves en noe bred definisjon på «storbedet ved E6.»

Sjokksvindelen

VG kunne nylig melde at NAV i perioden januar til april hadde oppdaget svindel for hele 118 millioner kroner, en dramatisk økning fra samme periode ifjor. Det er mye penger, langt mer enn de fleste kan se for seg å tjene iløpet av en livstid. Men hvor mye penger er det egentlig?

Januar til april tilsier at dataene foreligger for 1. januar til 1. april, altså det vi tradisjonelt omtaler som første kvartal. Om vi annualiserer beløpet snakker vi altså om 472 millioner kroner på årsbasis, eller 1.293.000,- per dag.

Ifølge SSB er vi for tiden 5.176.998 personer som lykkelig vandrer rundt og kaller oss selv nordmenn. Dette beløpet på 1.293.000,- per dag blir altså bare skarve 25 øre per person per dag – eller omtrent 91 kroner per år. NAV-svindlerne utgjør dermed en mindre kostnad for deg hvert år enn det du kaster bort i veltede kaffekopper, eller (for min del) mistede penner.

Det må likevel nevnes at dette tallet blir jo litt galt. For det er lite vits i å dele et tap på hele befolkningen. Svindlerne taper jo ikke akkurat penger på det selv!

Dette er et viktig poeng. Dersom vi justerer ned antallet offere grovt, til runde 5 millioner, hvilken konsekvens har det? Vi impliserer dermed at det er flere personer som forsøker å svindle NAV enn det finnes innbyggere i Trondheim. Og likevel øker summen per person med bare 4 kroner, til 95 kroner i året, et tall som for de aller fleste er smålig.

Det er ikke meningen å trivialisere trygdesvindel. 472 millioner kroner er fremdeles 472 millioner kroner for mye. Poenget må heller bli at tall oppgitt i samfunnssammenheng kan ofte fremstå som mye større enn de egentlig er, fordi vi selv er vant til å utgjøre en så liten del.

Og neste gang du leser en VG-artikkel med overskrift «SJOKKSVINDELEN» får du heller tenke at det for din del forsvant betydelig mer penger sist gang du valgte å ta taxi hjem fra byen.