Hvor rike er vi egentlig?

«Hva? Det går ikke ann! Også i verdens riskeste land!?»

Det er ikke sjeldent at nasjonalformuen vår trekkes frem. Enten det er manglende kvalitet på offentlige tilbud, eller et lettet sukk over hvor godt vi har det mens vi sitter med café latte på bryggekanten. Men hvor rike er vi egentlig?

Om du er en fast leser tenker du kanskje «Ånei, nå skal Martin trekke frem oljefondet igjen. Get over it?» Slapp av. Ja, det er sant at vi har oljefondet, og at det er vanvittig stort (se bare her). Men dette innlegget skal ikke handle like mye om hvor rike vi er, som hvordan vi er rike.

Norge scorer gang på gang i toppsiktet av Human Development Index. Vi ligger blant de øverste landene i verdiskapning per innbygger og har gjentatte ganger blitt kåret verdens beste land å bo i. Og samtidig  er ting langt fra perfekt – vi har smale veier, vi klager på fulle busser og trikker, på lange sykehuskøer og manglende plasser i eldreomsorgen. Hvordan kan det ha seg at vi har det så godt, og fremdeles mangler så mye?

New York Times publiserte i 2005 en artikkel der de hevdet at Norge ikke kan være spesielt rikt. For i Norge er det dårlig utvalg av bøker på bibliotekene, vi har hullete veier, og mens arbeidere i New York og Paris stikker ut til en lokal deli for en varm lunsj spiser vi matpakker. Hvordan kan et land være rikt om innbyggerne er nødt til å spise matpakker? Utlendinger som kommer til Norge blir overrasket over mangelen på overdådig luksus når de vandrer rundt. Det kryr ikke av italienske sportsbiler, skreddersydde dresser og kabrioleter? Hvor er Rolex og Breitling-klokkene?

Et viktig spørsmål er hvordan vi måler rikdom. Bruttonasjonalprodukt per capita brukes ofte som et vanlig mål på dette. Bruttonasjonalprodukt er, helt enkelt, summen av all verdiskapning i et land over et år.  Alle norske bedrifter og fabrikker, private selskap, statlige og frivillige organisasjoner skaper av verdier. Alle som benytter penger i Norge skaper en verdi for noen – og vi kan i løpet av et år summere alle disse verdiene til total verdiskapning i landet. Når dette deles på innbyggere i landet (per capita) får vi et mål på hvor store verdier vi har produsert per innbygger.

Dette er det økonomer omtaler som BNP per capita. Her ligger Norge på omtrent 613.000 kroner, og er at av de øverste landene på listen.

Dette er dog et veldig dårlig mål på rikdom innad i et land. Det oppgir verdiskapningen, men sier ingenting om fordelingen av verdien innad i dette landet; velstanden. Vi kan rett og slett ikke si hvorvidt alle produserer rundt 600.000, eller om en person alene står for all produksjon i landet (og dermed trekker snittet opp for alle andre.) Landets totale rikdom er upåvirket av fordelingen – hvorvidt en person sitter med alle pengene eller om det er jevnt fordelt spiller ingen rolle. Men det gjør det jo for oss. Vi ønsker å finne hvordan velstanden er i landet, vi er interessert i å finne hvor rike folk flest er.

En kort digresjon begrensning av variable, og forståelse av snitt

Formue er en interessant variabel. Mange størrelser i verden er naturlig fordelt og begrenset i sin skala –  formue er ikke en av dem. Det er lett å tenke at høy snittformue tilsier at folk er rike i et land, men formue er en av de variablene i samfunnet som ofte er veldig skjevt fordelt. Formue følger ikke en naturlig normalfordeling, og enkelte observasjoner kan lett føre til stor skjevhet i snittet.

Et tankeeksperiment:

Still 10 personer på rad, og mål høyden deres. Vi finner kanskje et snitt på 1.75m, noe som virker ganske riktig. For hver person vi finner som er 2m, finner vi tilsvarende også en person som er 1.50m. Hvis vi øker antall personer til 1000, vil vi være enda nærmere det sanne snittet. Ekstreme observasjoner, som en person på 2.20m, vil dra opp snittet med knappe 2.2 millimeter.

La oss nå gjenta det samme eksperimentet, men denne gangen måle formuen til personene. En er underbetalt barneskolelærer, en annen en godt betalt petroleumsingeniører, osv. Vi finner snittet for 999 personer på rad. Så legger vi til Bill Gates som person nummer 1000. Med en formue på over 700 milliarder kroner, vil snittet nå plutselig vise en gjennomssnittsformue blant de oppmøtte på over 700 millioner kroner hver, noe som virker litt usannsynlig for barneskolelæreren vår. Selv ikke petroleumsingeniøren virker sannsynlig å ha 700 millioner på bok.

Formue har ingen naturlig begrensning i skala, det er ikke en fysisk verdi – og enkelte observasjoner (sånn som Bill Gates) kan villede hele oppfatningen vår av snittet. Dette er ikke et problem for naturlige begrensede variable, sånn som høyde. Det er fysisk umulig at person nummer 1000 i rekka er 220km høy.

Formue er et eksempel på en variabel som følger Paretoprinsippet, Zipf’s lov, eller «80/20-regelen«. Poenget er skremmende enkelt; for mange fenomen vil omtrent 80% av konsekvensene komme av 20% av hendelsene.

For eksempel vil:

  • 80% av inntektene tilfalle 20% av befolkningen.
  • 80% av salgene komme fra 20% av kundene
  • 80% av verdens netttrafikk gå til 20% av nettsidene
  • 80% av verdiskapning i filmindustrien komme fra 20% av filmene
  • 80% av bruken av det engelske språk benytte bare 20% av ordene

Dette er kjent som potensloven (Power law).

Formue er altså ikke normaltfordelt av natur, så gjennomsnitt av formue i et land er ikke et godt mål på et lands rikdom. Hvertfall ikke alene.

Hvor rike er folk flest?

Det er opplagt at vi trenger mer enn bare snittet for å kunne utrykke oss om folk flest. Vi trenger å vite mer om fordelingen i samfunnet. Innenfor statistikk sies en fordeling å ha fire moment:

  1. Gjennomsnitt
  2. Varians
  3. Skjevhet
  4. Kurtose

Disse fire momentene beskriver hvordan en sannsynlighetsfordeling ser ut.

Varians sier noe om hvor stort avviket er fra snittet kvadrert. Vi bruker dermed ofte standardavvik istedet, som er roten av variansen. Jeg tillater meg å låne fra en av mine egne facebook-statuser:

Innenfor statistikk benyttes standardavvik for å måle hvor langt unna gjennomsnittet dataverdier gjennomsnittlig observeres.

Om en snittverdi er 20 og standardavviket er 5, sier vi ved normalfordeling at 68% av alle observasjoner ligger mellom 15 og 25, +- ett standardavvik.

Tilsvarende vil 95% av alle observasjoner ligge mellom 10 og 30, +- to standardavvik.

99,7% av alle observasjoner vil ligge mellom 5 og 35, +- tre standardavvik. Om du plukker tilfeldige datapunkt vil du kun finne punkt som ligger utenfor [5, 35] 3 av 1000 ganger

Skjevhet og kurtose sier noe om effekten ekstremalverdier har på resten av fordelingen. Jeg skal ikke skrive så mye om disse nå, men heller ta for meg variansen.

Et tankeeksperiment til:

Se for deg at vi stiller opp tre norske og tre amerikanske arbeidere. Begge gruppene består av en sykepleier, en lærer og en tannlege. Den norske sykepleieren tjener 300.000, læreren tjener 400.000 og tannlegen 500.000. Tilsvarende tjener den amerikanske sykepleieren 100.000, læreren 300.000 og tannlegen 700.000. I dette eksperimentet har de norske arbeiderne et snitt på 400.000, og amerikanerne et snitt på 367.000. Vi sier altså at de norske arbeiderne er rikere enn amerikanerne.

Men den best betalte av de norske arbeiderne tjener kun 67% mer enn den med lavest inntekt, mens den amerikanske tannlegen tjener 7 ganger mer enn den amerikanske sykepleieren. Den amerikanske tannlegen kunne jobbet i litt over syv uker og ansatt sykepleieren som sekretær resten av året.  I Norge må tannlegen bruke to-tredeler av året på å betale lønna til sykepleieren.

Her er det opplagt at snitt og varians er to veldige forskjellige ting. De rikeste i Norge er kanskje ikke så mye rikere enn resten, sett med utenlandske øyne, men samtidig har vi også ytterst få som er veldig fattige. Vi har veldig lite sprik i inntekt mellom lønnstakere i Norge. I  NOU 2000:21 «En strategi for sysselsetning og verdiskapning» (må ikke blandes med NOU 2001:20 «Lov om introduksjonsordning for nyankomne innvandrere«, slik jeg gjorde) trekkes det frem at

I Norge tjente lønnstakeren i den øverste desilen (D9) 2 ganger så mye som den personen som bare hadde 10 prosent av lønnstakerne under seg. I Nederland var forholdstallet over 2,5 mens både portugiseren, canadieren og amerikaneren på toppen av lønnspyramiden (D9) tjente mer enn 4 ganger så mye som han, eller kanskje mer sannsynlig hun, som bare har 10 prosent av lønnstakerne under seg. Sammen med Sverige og Danmark er Norge det OECD landet med desidert minst lønnsforskjeller.

Det er nemlig variansen i formue som skiller Norge ut blant mange andre land. For selvom snittet i USA og Norge er relativt likt (omtrent 451.617 og 613.000) er forskjellen mellom fordelingen innad i disse landene stor. I Norge er fordelingen relativt jevn. I USA har vi derimot dette:

Hvorfor tjener norske kelnere så godt?

Norsk arbeidskraft er dyr. Og nesten alt av varer i Norge må på et eller annet tidspunkt behandles av norsk arbeidskraft. Ergo blir de fleste norske varer dyre. Det er en grunn til at italiensk vin og kinesiske replikaer er så billige – fordi lønningene i disse landene er såpass mye lavere. De aller fleste varer er dyre relativt sett, når vi måler prisene i utlandet mot tilsvarende norske priser.

Norge er et kunnskapssamfunn. I det internasjonale markedet har vi spesialisert oss på å produsere dyre, kompliserte ting som krever mye utdanning og kompetanse. Dette er ting vi dermed klarer å tilby på det internasjonale markedet for en billig penge, relativt sett til konkurrenter. Enklere grovarbeid er vi dermed ikke like konkurransedyktige på; med høye norske lønninger er det vanskelig for oss å konkurrere mot andre land. Dermed blir ting som internasjonalt er dyrt, billig i Norge, og ting som er billig internasjonalt blir dyrt.

Det er her skillet mellom konkurranseutsatt-sektor (K-sektor) og skjermet-sektor (S-sektor) kommer på banen. Siden teknologien vi eksporterer er såpass kompleks skaper K-sektor mye verdi målt i dollar for de arbeidstimene som settes inn. Dette tillater K-sektor å betale godt for arbeidskraften, og det vil bli lønnspress mellom bedriftene for å få kvalifisert arbeidskraft. Samtidig konkurrerer K-sektor på det internasjonale markedet, og må dermed ta prisen som bestemmes i dette markedet. Prøver de norske bedriftene å ta høyere lønn enn verdensmarkedsprisen kan man jo alltids finne franske, amerikanske eller koreanske ingeniører som kan gjøre den samme jobben. Eksportindustrien går dermed på en knivsegg mellom fastsatt lav pris, og høye lønninger. De som ikke kan betale høye lønninger får ikke arbeidskraft, men blir de for høye er ikke bedriften lønnsom.

Lønnsveksten i K-sektor velter også over på S-sektor, den skjermede sektoren. Denne sektoren består av alle bedrifter som ikke er utsatt for utenlandsk konkurranse – som frisører, elektrikere og lignende. S-sektor har den fordelen at de ikke konkurrerer på verdensmarkedet, og kan dermed sette prisen selv. Så lønningene kan settes slik at de konkurrerer med K-sektor, og deretter kan bedriftene velte kostnadene sine over på kundene i form av økte priser. Da øker inntektene og utgiftene likt. Det er dermed en tendens til at land med god K-sektor møter høye priser i S-sektor.

Dermed blir det dyrt å kjøpe varer i Norge. For øl serverer ikke seg selv, vaskemaskiner installeres ikke på egenhånd og personlig aner jeg ikke hvordan et kassaapparat fungerer. Og når alternativet er at kelneren, montøren eller butikkarbeideren kunne jobbet i Statoil eller Kongsberg Gruppen må lønnen være høy. Norsk arbeidskraft er godt betalt fordi vi får mye verdi ut av timene – arbeidskraften er dyr fordi den er god.

Dessuten har den norske befolkningene høy betalingsvilje fordi vi har høy betalingsevne. Vi er villig til å betale mye for en øl på Grünerløkka, fordi vi har råd til den. Og vi godtar høye priser lokalt fordi alternativet er verre – en øl på Grünerløkka er likevel billigere enn en tur til München for en billig øl der.

På tvers av daler og fjell

Norge er et langt og utstrakt land. Store deler av verdiskapningen i landet vårt må brukes på å rydde veier, isolere mot kulden og frakte varer langt. Den norske befolkningen bor spredt utover enorme landeområder – noe som koster store summer, til veier, transport, strømnett, sykehus, skoler og mer til.

Innenfor økonomisk teori finnes begrepet stordriftsfordeler. Dette tar for seg at det er billigere å gjøre ting i større skala, en slags kvantumsrabatt. Det er billigere å bo sammen med noen, enn å bo alene – plutselig trenger man bare et bad, et kjøkken, og en tv, istedet for to av alt. Det samme gjelder på landsbasis. Det er billigere å ha mange boende i en stor by med et stort sykehus, en i to byer med hvert sitt sykehus. Det er billigere å bygge bygater i en storby, enn mange bygater i mange små byer, med broer og tunneler som knytter dem sammen.

Men likevel har vi altså distriktspolitikk i Norge – vi tillater oss å benytte store summer på at folk skal ha mulighet til å bo hvor de vil. Vi har ikke høykvalitetsveier som Autobahn i Tyskland – men til gjengjeld har vi veldig mye veier, som snirkler seg over fjell og gjennom daler – som tillater oss å bo hvor vi vil. Vi har små og store sykehus landet igjennom, vi har skoler i småbygder. Vi bruker enorme mengder midler på å opprettholde distrikspolitikken, til tross for at det er dyrere. Vi har tatt oss råd til å bo der vi vil.

Rikdommens bekreftningstendens

Når man vandrer rundt på Manhattan, eller i finanskvartalet i London er det vanskelig å ikke bli blendet av velstanden. Det er dyre biler på veiene, det er få dresser som ikke er skreddersydde og Rolex-klokkene glinser i solen. Men det er viktig å huske at dette ikke er et representativt for landet – de personene man møter på Manhattan er først og fremst de personene som har råd til å bo der. Vi ser ikke de fattige, som er stuet vekk i ghettoer eller campingvogner og som knapt eier noe. I møte med ekstrem velstand har vi lett for å lure oss selv, og anta at det er dette som er standarden. Dette er et eksempel på bekreftningstendens, som blir omtalt i  dette innlegget.

Så når vi er rike i Norge, kan vi si at vi er rike uten å ha mange som er rike. Mens noen i utlandet har 400 kvadratmeter villa med svømmebasseng, og noen knapt har vegger og tak, har de fleste i Norge en bolig av grei standard. Mens noen i utlandet har 4 biler, og andre har ingen har de fleste norske husstander en. Vi har valgt bort den ekstreme luksusen for skole-, helse- og omsorgsordninger, for sykeordninger og svangerskapspermisjoner, for folketrygd og felles fordeling av kaken. Vi har valgt å bo spredt, og reise langt. Vi holder veier over fjellet vinteråpne med brøytebiler, vi bygger broer og tunneler på tvers av daler og fjorder, vi har hytter på fjellet og båter i skjærgården.

Rikdommen vår er ikke alltid like lett å se, for selv de mindre bemidlede går i moteklær, kjører bil og bor i hus. I andre land er de stuet vekk i slummen, med knapt noen midler.

Så når turister kommer på besøk og spør hvor rikdommen er, vet du hva du kan svare: vi er rike samlet sett. Vi har valgt å benytte rikdommen vår utover hele landet, og hele befolkningen.

…Og om det ikke er nok kan du alltids linke dem til Oljefondet.

Reklamer

One thought on “Hvor rike er vi egentlig?

  1. Hei Martin! Fantastisk blogg! Malapropos:

    For en tid tilbake (etter at regjeringen kom med en perspektivmelding, tror jeg) skrev Civita (og flere andre) bekymrede artikler om velferdsstatens framtid. De argumenterte for at velferdsstaten ikke lenger vil være bærekraftig rundt 2050, og at vi må jobbe mer eller bygge ned velferdssystemet. En del av bekymringene er selvsagt legitime, for eksempel blir nok eldrebølgen en utfordring. Likevel virker det som om de har misforstått (misbrukt?) statistikken kraftig. Det kan jo umulig stemme at vi etter årevis med økonomisk vekst skal ha råd til mindre velferd! Er det ikke et helt urimelig premiss at vi skal beholde det samme skattenivået når velferdstjenester er i S-sektor og ikke kan effektiviseres særlig, samtidig som vekst i K-sektor vil sørge for høyere lønninger som smitter over på S-sektor.

    Dette ble enda mer malapropos enn jeg først tenkte. Men det hadde vært spennende å høre dine tanker rundt dette.

    Liker

Legg igjen en kommentar?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s