Et kvart århundre med oljefondet

1969 var et år som endret historien. Noen få uker etter at Neil Armstrong ble den første mannen til å sette sine føtter på månens overflate, oppdaget Phillips Petroleum det største oljefeltet funnet til havs – Ekofisk. Omtrent 70 meter under Nordsjøens overflate lå en oljeformue og ventet på å bli hentet opp.

Det norske oljeeventyret var igang.

En oljeformue under havet har uten tvil kommet innbyggerne i Norge til gode. År etter år topper Norge indekser for sosial utvikling, beste land å bo i, rikeste land og mer til. Men det var ikke alltid gitt at oljen kom til å være en positiv påvirkning.

Hollandsk syke er et begrep alle norske økonomer kjenner til. Det beskriver den økonomiske krisen Nederland sto ovenfor mot slutten av 70-tallet, som følge av landets enorme inntekter fra naturgass. Bare 10 år før Ekofisk ble oppdaget i Nordsjøen, ble det oppdaget store gassfelt i havområdet utenfor Nederland. Gassindustrien ble bygget enormt opp, og ga store inntekter for landet. Optimisme i landets fremtid trakk investorer – alle ville ta del i det nederlandske gasseventyret.

Med stor etterspørsel etter den nederlandske myntenheten gylden, styrket valutaen seg enormt. Nederlandske innbyggere nøt godt av billig utenlandshandel, og importen steg til værs. I mellomtiden slet eksportnæringene. Med en sterk valuta fikk eksportnæringene mye færre gylden for lik utenlandsk pris – konkurranseevnen deres ble kraftig svekket. For store deler av eksportnæringen ble det uutholdelig – og mange bedrifter gikk konkurs og ble lagt ned.

Stor nedgang i eksportnæringen medførte et kraftig etterspørselssjokk i den nederlandske økonomien. Nedgangen i etterspørsel i industrien sank så kraftig at den totale etterspørselen i samfunnet ble påvirket. Lavere etterspørsel tilsier lavere inflasjon og lavere aktivitet. Produksjonen faller, behovet for arbeidskraft synker og arbeidsledigheten stiger. Høy ledighet medfører lavere lønninger – bedriftene trenger ikke lenger å kjempe om de ansatte. Og med lavere lønninger følger lavere forbruk, og enda lavere etterspørsel.

Den tradisjonelle kuren på et etterspørselssjokk er statlig intervenering. Når staten åpner pengeboka og begynner å bruke, stimulerer dette aktiviteten. Store statlige prosjekter ansetter tusenvis, gir lavere ledighet og drar etterspørselen igang igjen.

Men! tenker du kanskje, Om den Nederlandske gassindustrien var i full sving, ville ikke det motvirke nedgangen i økonomien?

Dessverre. Det er klart gassindustrien økte behovet for arbeid, med sett i sammenheng med nedgangen i eksportnæringene var det for lite. Gassindustrien var en for kapitalintensiv industri – det var mye bruk av maskiner og mindre bruk av arbeidskraft.

Kronen på verket ble det nederlandske velferdssystemet. Med store gassinntekter satte staten igang med å konstruere en av de mest omfattende velferdsordningene i noe land – på mange måter lik den vi nyter godt av i Norge idag. Arbeidsledighetstrygd, pensjonsordninger og mer til medførte stadig større offentlig del av økonomien. Kombinert med de offentlige utgiftene for å dra igang etterspørselssiden sto staten for over 60% av konsumet i økonomien i tidlig 1980! Til sammenligning utgjør den offentlig sektor rundt 20% av BNP i Norge idag – et tall mange økonomer mener begynner å bli faretruende høyt.

Nederland ble truffet hardt når inntektene fra gassindustrien omsider sank. De hovedsakelige delene av økonomien baserte seg på nettopp dette – gassindustrien matet beistet som offentlig sektor hadde blitt. Siden eksportnæringene for lengst hadde pakket sammen fantes det lite annen industri igjen i landet som aktiviteten kunne veltes over på. Nederland var blitt for avhengig av gassinntektene – og gassinntektene var ikke lenger samarbeidsvillige. Resultatet ble en lang og smertefull omstilling av den nederlandske økonomien.

På mange måter kan vi være takknemlige for at Nederland kom oss i forkjøpet. Hollandsk syke utgjorde et skrekkeksempel for norske politikere når inntektene fra våre egne olje- og gassfelt begynte å trille inn. I 1974 la Finansdepartementet frem Stortingsmelding nr. 25, «Petroleumsvirksomhetens plass i det norske samfunn», der de på 97 sider redegjorde for utfordringene og potensialet som lå i norsk olje- og gassvirksomhet. I meldingen trekkes det fram alt fra direkte beskatningsmuligheter, miljøhensyn og geopolitiske utfordringer til forslag om opprettelsen av Norsk Undervannsinstitutt. Men tidlig i meldingen advares det mot et scenario lik det Nederland opplevde:

Petroleumsfunnnene i Nordsjøen gjør at vi som nasjon, blir rikere. Regjeringen mener at en i første rekke må benytte de nye muligheter til å utvikle et kvalitativt bedre samfunn. En bør unngå at resultatet bare blir en rask og ukontrollert vekst i bruken av materielle ressurser uten at samfunnet ellers blir vesentlig endret.

Stortingsmeldingen utgjør ganske interessant lesing sett i retrospektiv. Den ligger tilgjengelig på nettet her.

5. mars 1982 oppnevnte regjeringen et utvalg for å utrede «alle forhold som er av særlig betydning for vurderingen av den framtidige utviklingen av petroleumsvirksomheten.» Dette medførte den offentlige utredningen NOU 1983:27 «Petroleumsvirksomhetens fremtid», senere ofte omtalt som Tempoutvalget. Utvalget skulle vurdere med hvilken hastighet oljereservoarene burde tappes, og i hvilken grad oljeformuen kunne benyttes. De foreslo for første gang opprettelsen av et petroleumsfond for langsiktig sparing og forvaltning av oljeformuen. Det er vanskelig å ikke smile når man leser gjennom disse dokumentene, for selvom et petroleumsfond ble foreslått som et alternativ, anså utvalget det selv som lite sannsynlig:

Ut fra de holdninger vi kjenner både i det politiske miljø og generelt i befolkningen, er det vanskelig å tenke seg at hundretalls av milliarder blir plassert som fordringer i utlandet, samtidig som en står overfor udekkede behov innenlands, og kanskje også sviktende sysselsetting som nære og påtrengende problemer.

Det er dermed et testament til politikernes visjoner at Statens Petroleumsfond ble vedtatt etablert av Stortinget, fredag 22. juni 1990. Grunnet underskudd på statsbudsjettene i 1990-1995 ble ikke første innskudd til fondet gjennomført før i 1996, da det ble overført 46 milliarder kroner.

Statens Petroleumsfond byttet i 2006 navn til Statens Pensjonsfond Utland, idag populært kalt oljefondet. Per dags dato forvalter fondet over 1% av alle verdens aksjer, og har en verdi på nesten 7000 milliarder kroner – nærme 1.4 millioner kroner per nordmann. Takket være (stort sett) politisk konsensus om langsiktig planlegging, er oljefondet blitt et viktig finanspolitisk virkemiddel som gir Norge  stort økonomisk handlingsrom. 

Dagen idag markerer at det er 25 år siden Statens Petroleumsfond ble opprettet – og det norske finanseventyret startet. 

Gratulerer med dagen, folkens!

partyplattform

Reklamer

Legg igjen en kommentar?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s