Et kvart århundre med oljefondet

1969 var et år som endret historien. Noen få uker etter at Neil Armstrong ble den første mannen til å sette sine føtter på månens overflate, oppdaget Phillips Petroleum det største oljefeltet funnet til havs – Ekofisk. Omtrent 70 meter under Nordsjøens overflate lå en oljeformue og ventet på å bli hentet opp.

Det norske oljeeventyret var igang.

En oljeformue under havet har uten tvil kommet innbyggerne i Norge til gode. År etter år topper Norge indekser for sosial utvikling, beste land å bo i, rikeste land og mer til. Men det var ikke alltid gitt at oljen kom til å være en positiv påvirkning.

Hollandsk syke er et begrep alle norske økonomer kjenner til. Det beskriver den økonomiske krisen Nederland sto ovenfor mot slutten av 70-tallet, som følge av landets enorme inntekter fra naturgass. Bare 10 år før Ekofisk ble oppdaget i Nordsjøen, ble det oppdaget store gassfelt i havområdet utenfor Nederland. Gassindustrien ble bygget enormt opp, og ga store inntekter for landet. Optimisme i landets fremtid trakk investorer – alle ville ta del i det nederlandske gasseventyret.

Med stor etterspørsel etter den nederlandske myntenheten gylden, styrket valutaen seg enormt. Nederlandske innbyggere nøt godt av billig utenlandshandel, og importen steg til værs. I mellomtiden slet eksportnæringene. Med en sterk valuta fikk eksportnæringene mye færre gylden for lik utenlandsk pris – konkurranseevnen deres ble kraftig svekket. For store deler av eksportnæringen ble det uutholdelig – og mange bedrifter gikk konkurs og ble lagt ned.

Stor nedgang i eksportnæringen medførte et kraftig etterspørselssjokk i den nederlandske økonomien. Nedgangen i etterspørsel i industrien sank så kraftig at den totale etterspørselen i samfunnet ble påvirket. Lavere etterspørsel tilsier lavere inflasjon og lavere aktivitet. Produksjonen faller, behovet for arbeidskraft synker og arbeidsledigheten stiger. Høy ledighet medfører lavere lønninger – bedriftene trenger ikke lenger å kjempe om de ansatte. Og med lavere lønninger følger lavere forbruk, og enda lavere etterspørsel.

Den tradisjonelle kuren på et etterspørselssjokk er statlig intervenering. Når staten åpner pengeboka og begynner å bruke, stimulerer dette aktiviteten. Store statlige prosjekter ansetter tusenvis, gir lavere ledighet og drar etterspørselen igang igjen.

Men! tenker du kanskje, Om den Nederlandske gassindustrien var i full sving, ville ikke det motvirke nedgangen i økonomien?

Dessverre. Det er klart gassindustrien økte behovet for arbeid, med sett i sammenheng med nedgangen i eksportnæringene var det for lite. Gassindustrien var en for kapitalintensiv industri – det var mye bruk av maskiner og mindre bruk av arbeidskraft.

Kronen på verket ble det nederlandske velferdssystemet. Med store gassinntekter satte staten igang med å konstruere en av de mest omfattende velferdsordningene i noe land – på mange måter lik den vi nyter godt av i Norge idag. Arbeidsledighetstrygd, pensjonsordninger og mer til medførte stadig større offentlig del av økonomien. Kombinert med de offentlige utgiftene for å dra igang etterspørselssiden sto staten for over 60% av konsumet i økonomien i tidlig 1980! Til sammenligning utgjør den offentlig sektor rundt 20% av BNP i Norge idag – et tall mange økonomer mener begynner å bli faretruende høyt.

Nederland ble truffet hardt når inntektene fra gassindustrien omsider sank. De hovedsakelige delene av økonomien baserte seg på nettopp dette – gassindustrien matet beistet som offentlig sektor hadde blitt. Siden eksportnæringene for lengst hadde pakket sammen fantes det lite annen industri igjen i landet som aktiviteten kunne veltes over på. Nederland var blitt for avhengig av gassinntektene – og gassinntektene var ikke lenger samarbeidsvillige. Resultatet ble en lang og smertefull omstilling av den nederlandske økonomien.

På mange måter kan vi være takknemlige for at Nederland kom oss i forkjøpet. Hollandsk syke utgjorde et skrekkeksempel for norske politikere når inntektene fra våre egne olje- og gassfelt begynte å trille inn. I 1974 la Finansdepartementet frem Stortingsmelding nr. 25, «Petroleumsvirksomhetens plass i det norske samfunn», der de på 97 sider redegjorde for utfordringene og potensialet som lå i norsk olje- og gassvirksomhet. I meldingen trekkes det fram alt fra direkte beskatningsmuligheter, miljøhensyn og geopolitiske utfordringer til forslag om opprettelsen av Norsk Undervannsinstitutt. Men tidlig i meldingen advares det mot et scenario lik det Nederland opplevde:

Petroleumsfunnnene i Nordsjøen gjør at vi som nasjon, blir rikere. Regjeringen mener at en i første rekke må benytte de nye muligheter til å utvikle et kvalitativt bedre samfunn. En bør unngå at resultatet bare blir en rask og ukontrollert vekst i bruken av materielle ressurser uten at samfunnet ellers blir vesentlig endret.

Stortingsmeldingen utgjør ganske interessant lesing sett i retrospektiv. Den ligger tilgjengelig på nettet her.

5. mars 1982 oppnevnte regjeringen et utvalg for å utrede «alle forhold som er av særlig betydning for vurderingen av den framtidige utviklingen av petroleumsvirksomheten.» Dette medførte den offentlige utredningen NOU 1983:27 «Petroleumsvirksomhetens fremtid», senere ofte omtalt som Tempoutvalget. Utvalget skulle vurdere med hvilken hastighet oljereservoarene burde tappes, og i hvilken grad oljeformuen kunne benyttes. De foreslo for første gang opprettelsen av et petroleumsfond for langsiktig sparing og forvaltning av oljeformuen. Det er vanskelig å ikke smile når man leser gjennom disse dokumentene, for selvom et petroleumsfond ble foreslått som et alternativ, anså utvalget det selv som lite sannsynlig:

Ut fra de holdninger vi kjenner både i det politiske miljø og generelt i befolkningen, er det vanskelig å tenke seg at hundretalls av milliarder blir plassert som fordringer i utlandet, samtidig som en står overfor udekkede behov innenlands, og kanskje også sviktende sysselsetting som nære og påtrengende problemer.

Det er dermed et testament til politikernes visjoner at Statens Petroleumsfond ble vedtatt etablert av Stortinget, fredag 22. juni 1990. Grunnet underskudd på statsbudsjettene i 1990-1995 ble ikke første innskudd til fondet gjennomført før i 1996, da det ble overført 46 milliarder kroner.

Statens Petroleumsfond byttet i 2006 navn til Statens Pensjonsfond Utland, idag populært kalt oljefondet. Per dags dato forvalter fondet over 1% av alle verdens aksjer, og har en verdi på nesten 7000 milliarder kroner – nærme 1.4 millioner kroner per nordmann. Takket være (stort sett) politisk konsensus om langsiktig planlegging, er oljefondet blitt et viktig finanspolitisk virkemiddel som gir Norge  stort økonomisk handlingsrom. 

Dagen idag markerer at det er 25 år siden Statens Petroleumsfond ble opprettet – og det norske finanseventyret startet. 

Gratulerer med dagen, folkens!

partyplattform

Reklamer

Blomster-kjær

NRK meldte i starten av juni at Steinkjer Kommune planter en tulipan per innbygger, totalt 21500 tulipaner. Det påpekes i artikkelen at «storbedet ved E6 skal bestandig ha en tulipan til hver steinkjerbygg».

Steinkjer Kommune er en middels stor kommune med 1427 km² med landareal (vannareal er natuligvis litt uinteressant når vi skal regne på tulipanflater. Eller er det egentlig det? Det får forbli en diskusjon for en annen dag.) Med 21650 personer har kommunen dermed en befolkningstetthet på ≈ 15.2 personer per kvadratkilometer.

Spørsmålet mitt er selvfølgelig

Hvor mange innbyggere kan Steinkjer få før den resterende plassen må opptaes av tulipaner?

Det er noen ting vi må legge til grunn før vi kan begynne å regne. Den første er kanskje hvor tett vi er komfortabel med å pakke innbyggerne. Vi kan starte lett med å anta at innbyggerne må være i hele, levende biter. Fordi, eew… 

Vi antar også for komfortens skyld at vi unngår å stable i høyden. Det skal tross alt være en permanent løsning, og personlig blir jeg fort sliten i armene.

Itillegg varierer jo mennesker i dimensjonene våre. For å velge et enkelt og rundt tall som ikke virker for latterlig (sånn hvis vi ser bort fra original-premisset ihvertfall) kan vi anta at en person opptar 1m². Det er trangt, men ikke usannsynlig trangt.

Vi har at

1427 km² = 1.472.000.000 m².

Om vi ignorer smådetaljer som fjelltopper, og personer som får en halv kvadratmeter på henholdsvis topp og bunn av en klippe, er det dermed plass til 1.472 milliarder personer om hver person opptar 1m². Det er litt mer enn hele Kinas befolkning på 1.369.930.000 personer.  (Og du trodde tettheten av japanske turister i Oslo om sommeren var ille?)

Med dette har vi oppnådd en befolkningstetthet på 1.000.000/km², omtrent 65.800 ganger tettere en det din gjennomsnittlige Steinkjer-innboer er vant med.

Men vi har jo glemt et kritisk element, det er jo ikke lenger plass til tulipanene.

Hvis man googler «How many tulip bulbs in a square meter»  får man overraskende gode resultater fra diverse gartnerforum. Det skulle vise seg at tettheten av tulipaner avhenger sterkt av hva slags effekt som er ønsket. Konsensus ser dog ut til å hevde at for «Public Green Space»  så er 40 tulipaner/m² en optimal verdi. Med tanke på at dette er nøyaktig den samme sammenhengen nyhetsartikkelen henviser til, velger jeg å benytte dette estimatet.

Selve utregningen blir relativt enkel, hvis vi lar x betegne antall personer kan vi sette opp likningen

render

siden hver person nå vil oppta 1 og 1/40 kvadratmeter, 1 til seg selv og 1/40 til tulipanen sin.

Dermed får vi at det maks passer 1.436.097.560 personer inn når tulipanene også skal passe. Da vil tulipanene oppta 35.902.439m² og telle akkurat like mange tulipaner som gjenværende kvadratmeter og personer.

Vi kan altså passe hele Kinas befolkning med hver sin tulipan i Steinkjer Kommune.

the_more_you_know_by_stathisnhx-d33639v

… Det er dog mulig at det kreves en noe bred definisjon på «storbedet ved E6.»

Banker, forventninger og tillit

Hva er styringsrenten?

Et av de største momentene i en moderne økonomi er sentralbankens styringsrente, også kalt foliorenten. Dette er renten som Norges Bank (sentralbanken) tilbyr til norske banker. Dette er ikke egentlig kun en rente, men heller flere forskjellige renter som fastsetter tak og gulv på lån og sparing.

Sentralbanken er bankenes bank, og foliorenta fastsetter hvilke renter som vanlige banker kan låne og spare til. Når sentralbanken setter opp eller ned renten påvirker dette hvordan de andre bankene i markedet oppfører seg. Ingen andre banker vil tilby en rente under sentralbanken sin sparerente (for da kan man jo like greit spare der), og samtidig vil ingen gå over sentralbanken utlånsrente (for da er det også rimeligere lån hos sentralbanken).

Alle norske banker forholde seg til sentralbanken, enten de vil det eller ikke. Det er nemlig et krav til alle banker at de har en konto hos sentralbanken. Denne kontoen, ofte kalt bankenes foliokonto, er bankenes kjernekapital, de pengene som bankene er pliktige å holde i reserve. De fleste banker låner nemlig ut mye mer enn de har liggende.

Hvor mye reserve bankene må holde er bestemt av Basel-akkordene, et regelverk implementert av EU angående bankvirksomhet. Per Basel-reglene er minstekravet for reservekapital hos europeiske banker 4%. Det vil si at for hver 100 euro de låner ut, må 4 euro legges i bankhvelvet som sikring. Dette er for å sørge for at bankene alltid er likvide – kommer kunder og ønsker å ta ut penger skal det være penger tilgjengelig.

Norge er en del strengere enn bare EU-rammeverket. Kravet varierer på størrelse, antall kunder og bankvirksomhet, men de fleste norske banker holder mellom 9-15% i reservekapital. Dersom banken plutselig får en smell er dette bufferen som skal hindre at banken går konkurs, og at det går utover bankens kunder.

Siden alle norske banker påvirkes av sentralbankens beslutning, har dermed rentesettingen en sentral rolle i pengepolitikken. Når sentralbanken annonserer en endring i renta, vet markedet at en rekke ting kommer til å skje:

  • Tak og gulv for kommersielle banker endres, og man kan forvente nye lån- og sparebetingelser.
  • Inflasjonen vil påvirkes etterhvert som aktivitetsnivå i økonomien justeres; settes renta ned vil det være mindre gunstig å spare, billigere å låne og det vil bli høyere aktivitet. Settes renta opp vil det bli gunstigere å spare, og økonomien kjøles ned.
  • Valutakursene vil også påvirkes; synker renta vil utenlandske investorer søke høyere renter i utlandet, og selge sin norske kroner. Dette øker kronetilbudet, og kronen svekker seg mot utenlandske valuta. Det blir dyrt for nordmenn å importere varer og reise på sydenturer, men eksportnæringene får flere kroner for samme pris i utlandet.

Det er opplagt at rentesettingen påvirker veldig mye på en gang. Det burde dermed ikke være noen overraskelse at forventninger om rentesettingen også har stor betydning.

Forventninger spiller en stor rolle innenfor det økonomiske liv. Forventning om priser og oppdrag påvirker kontrakter om fremtidig handel, og forventninger om renter og valutakurser påvirker adferdsmønstre. Forventer man en høyere rente sier dette noe om økonomien man regner med å stå ovenfor, og dermed også om hvordan man ønsker  å tilpasse seg i fremtiden.

Når sentralbanken annonser et rentekutt vil altså markedet tilpasse seg dette. Hvor mye de tilpasser seg med, og hvor fort, avhenger av markedets forventninger. Dersom markedet tror på sentralbankens annonsering av et rentekutt, vil markedet tilpasse seg raskt og tilpasningen vil være fullstendig. I mars var det forventet at Norges Bank kom til å kutte renten, men til markedets overraskelse skjedde det ikke. Dette kan tydelig sees i valutakursen.

forventninger

Rentemøtet fant sted 19. mars. Grafen over viser valutakursen mellom kroner og dollar, der 18. mars er markert med rød strek. Vi ser at i dagene før rentemøtet begynte folk å forberede seg på et rentekutt. Rentekutt betyr at det er mindre attraktivt for utenlandske investorer å ha pengene sine i Norge – man kan få bedre renter i utlandet. De vil derfor ta pengene sine ut av Norge, de tilbyr norske kroner for utenlandske valuta. Tilbudet av kroner øker, og utenlandsk valuta blir etterspurt. Kronen vil dermed svekke seg – og det vil bli krevd flere kroner per dollar. Når det så på dagen ble klart at sentralbanken ikke kuttet renten rejusterte kursen seg – og kronen styrket seg igjen.

Hva er det som påvirker sentralbanken sin rentesetting?

Sentralbankens mål med pengepolitikken baserer seg på mandat pålagt av regjeringen.  For sentralbanken tar dette form av en relativt enkel tapsfunksjon som skal minimeres. Denne består av to hovedsakelige elementer:

  1. Inflasjonsstyring
    Sentralbanken har som mål å nå en inflasjon på 2.5%. Dette er for å sikre en jevn pris- og lønnsvekst i samfunnet, og som en buffer mot deflasjon. Deflasjon omhandler at priser faller over tid. En rasjonell person vil da bruke mindre penger idag fordi man kan kjøpe mer imorgen. Denne typen tankegang dreper økonomisk aktivitet. Inflasjon er ille i store mengder, håndterlig i små, mens deflasjon er drepende.
  2. Stabilitet i produksjon og sysselsetting
    Sentralbanken skal også sørge for en stabil produksjon og sysselsetting i samfunnet. Dette henger sammen med inflasjonen. Er det høy inflasjon i samfunnet er det unormal høy aktivitet i produksjon, og lav arbeidsledighet. Er det lav inflasjon vil aktiviteten være lav og arbeidsledigheten være høy.

Tapsfunksjonen som sentralbanken minimerer består inflasjonsgapet og produksjonsgapet. Disse funksjonene er kvadrert. Det vil si at tapet blir større desto lenger en avviker fra målet. Det er dermed ikke optimalt å bare satse på f.eks inflasjon, og treffe inflasjonsmålet om det medfører et stort avvik i produksjon. Da vil produksjonsavviket medføre et større tap siden funksjonen er kvadratisk.

Disse to målene sentralbankens mandat. Hvordan de to kriteriumene oppnås er overlatt til sentralbankens diskresjon – fagøkonomene der kan selv velge hvordan de mener dette best oppnåes.

Itillegg til dette har sentralbanken et 3. kriterium, som ofte omtales som robusthetskriteriet. For å unngå unødvendig finansiell ubalanse sikter sentralbanken inn på å gjøre pengepolitikken mest mulig forutsigbar og jevn. Plutselig rentehopp og kutt i tid og utide gjør det mer usikkert å drive finans i økonomien og kan medføre en rekke uheldige konsekvenser. Sentralbanken ønsker dermed å være opplagt i sin politikk, og ikke komme med noen overraskelser. Det er dette som
er grunnen til at det er faste rentemøter, og at beslutningene annonseres på pressekonferanse med begrunnelse.

Sentralbankens politikk består dermed av å tilpasse slik at man

  1. Når en inflasjon på 2.5%
  2. Stabiliserer produksjon og ledighet
  3. Oppnår disse målene på en jevn og forutsigbar måte.

Sentralbankens troverdighetsdillemma

Nå har jeg skrevet mye om effekten av renteendringer og sentralbankens tilpasning – det er nå jeg nærmer meg det jeg egentlig ville skrive om – sentralbankens troverdighetsdilemma.

Jeg nevnte tidligere at når sentralbanken annonserer et rentekutt, vil markedet tilpasse seg deretter. Markedet forventer den nye situasjonen som følge av rentekuttet, og vil tilpasse seg dette. Det er en selvoppfyllende forventning.

Hvis LO forventer at prisene kommer til å øke i neste periode vil de kreve høyere lønn for arbeidstakerne sine. Arbeidsgiverne vil dermed være nødt til å øke prisene for å dekke de høyere lønningene, og med det er sirkelen komplett.

Problemet med dette er at sentralbanken har ved annonsering fått tilpasningen de ønsker av markedet, uten å måtte gjøre noe som helst. De har annonsert en renteendring, men etter at markedet har tilpasset seg er ikke denne renteendringen nødvendig lenger. Sentralbanken har sluppet å ‘betale’, sett som den implisitte kostnaden av å måtte justere rentenivået. Det blir som å vandre inn i butikk, og varene du ønsker fordi kassadamen forventer at du kommer til å betale. Men i en slik situasjon er det jo billigst å bare vandre ut igjen?

Dette er sentralbankens troverdighetsdilemma. For den billigste og enkleste måten å tilpasse seg på, er å få markedet til å gjøre jobben uten å selv måtte gjøre noe ved å annonsere politikk som ikke implementeres. Når annonseringen er gjort er jobben gjort.

Fool me once, shame on you.
Fool me twice, shame on me. 

Men markedet er oppgående aktører. Tusenvis av aksjespekulanter, analytikere og investorer er ikke dumme. Hvis sentralbanken hevder de kommer til å gjøre noe, men så lar være å gjennomføre svekker dette bankens troverdighet. Sentralbanken har nådd målet sitt uten å måtte gjennomføre politikk, de kan komme til å gjøre det samme igjen.

Dersom sentralbankens politikk ikke er troverdig vil ikke markedet tilpasse seg på samme måte. Noen ganger vil markedet bare tilpasse seg et en del av det forventede kuttet. I ekstreme tilfeller kan de velge å ignorere sentralbanken fullstendig.

På dette tidspunktet er sentralbanken nødt til å handle for at det skal bli noen endringer – og en del av friheten i tilpasningene som banken vanligvis kan nyte godt av forsvinner. Det blir betydelig vanskeligere å drive pengepolitikk når en må tvinge markedet.

Sentralbanken er også utsteder av den nasjonale valutaen, og troverdighet blir dermed viktig av flere grunner. Penger har ikke mer verdi enn konsumentene gir dem – og denne verdien er grunnet i sentralbankens støtte av valutaen. Dersom en sentralbank som skal støtte opp under den nasjonale valutaen mister tillit som følge av misvisende politikk kan fort valutaen selv stå i fare, et problem som Russland har slitt med det siste året. Hvis ingen lenger tror på valutaen som betalingsmiddel blir pengene verdiløse.

Da ender man raskt opp med sedler som dette

Zimbabwe_$100_trillion_2009_Obverse

Eller i Yogi Berras velformulerte ord

A nickel ain’t worth a dime anymore

Verdien av et liv

Hvor mye er et liv verdt?

Uvurderlig? Det er kanskje det vanligste (og enkleste) svaret.

Det har seg dog slik at et liv verdisettes hele tiden. Faktum er at det er for mange tiltak og for mange beslutninger som avhenger av verdien på et liv til at det ikke kan fastsettes. Staten har et fastsatt beløp på verdien av et statistisk liv (VSL) som benyttes i kost-nytte analyser.

Hvor mye kan man begrunne å bruke på en kampanje for å fremme bruk av setebelter? Man får ikke noen direkte fortjeneste av en slik kampanje, fortjenesten kommer indirekte via liv som reddes. For at det skal kunne bestemmes hvor mye man kan bruke på tiltak trenger vi dermed å tallfeste verdien av et liv.

Så hvor mye er et liv verdt?

Kort fortalt: 15 millioner 2005-kroner.

Inflasjonsjusterer vi til dags dato blir dette ca. 18.2 millioner kroner. 

… Hva i all verden, tenker du kanskje. Hvor kommer dette tallet fra? Hva betyr det?

Betydelig lengre fortalt: 
Definisjon på VSL følger:

«VSL er definert som verdien av én enhets reduksjon i forventet antall dødsfall over en gitt periode. Eventuell verdsetting i form av VSL gjelder for små endringer av sannsynligheten for å være utsatt for dødsulykker for et stort antall personer. I samsvar med dette måles VSL med utgangspunkt i forholdsvis store populasjoner der hvert enkelt individs dødssannsynlighet endres svært lite som følge av det aktuelle tiltaket. En reduksjon av risikoen for død med to tusendeler for alle individer i en befolkning på tusen personer vil f.eks. representere en innsparing på to statistiske liv. Det understrekes at formålet med å foreta denne typen verdsetting er å finne den verdien individene tillegger tiltak som marginalt påvirker sannsynligheten for at dødsulykker skal inntreffe. Det gir ikke mening å bruke målet til å verdsette livet på enkeltpersoner eller mindre grupper der endringene av sannsynlighetene for at dødsulykker skal inntreffe er langt større.»

– Veileder i samfunnsøkonomiske analyser, Finansdepartementet (2005)

VSL gir altså den gjennomsnittlige verdien av et «gjennomsnittlig liv». Dette består av en rekke komponenter, men den hovedsakelige verdiskapningen vår er og forblir inntekten vår. Det er dermed naturlig at dette ligger til grunn for utregningen.

Benytter vi verdier fra tidligere innlegg kan vi regne den rent monetære verdien av en livstid med inntekt. Vi tar utgangspunkt i snittinntekt 489.200. Deretter forutsetter vi 45 år med arbeid (f.o.m 20år til 65år.) Verdien av dette idag vil være den neddiskonterte verdien av inntekten. Hva er dette?

Neddiskontering reflekterer det faktum at 100,- om et år, ikke er verdt like mye som 100,- i hånda idag. Får jeg 100,- idag kan jeg sette disse i banken over det neste året, og opptjene rente. Med 3% rente ville 100,- idag dermed være verdt 103,- neste år, eller 100,- neste år være verdt bare (100)/(1+0.03) ≈ 97.087 idag.

Bruker vi 3% diskonteringsrente vil verdien av inntekten vår over tid vil dermed være

489.200 + (489.200)/(1.03) + (489.200)/(1.03)^2 + (489.200)/(1.03)^3 + (489.200)/(1.03)^4 + … + (489.200)/(1.03)^44

ettersom at hvert år vil tjene opp 3% rente, og beløpet som tjenes inn i rente også vil tjene rente over tid (såkalt rentes rente).

Matematisk kan dette skrives som

CodeCogsEqn

som gir oss en verdi temmelig nøyaktig 12 millioner kroner.
Dette er altså verdien en gjennomsnittsinntekt over 45 år har idag. Dersom en 19-åring iferd med å starte i jobb imorgen tragisk blir drept i en bilulykke idag, er dette den forventede verdien av inntekt som går tapt.

Du har kanskje lagt merke til at VSL er en del høyere enn bare denne diskonterte inntekten. Vi ser at inntekten utgjør omtrent 2/3 av VSL. Hvor kommer resten av millionene av?

Denne siste tredjedelen innebærer det som ofte omtales som myke verdier. Dette er menneskelige verdier som man ikke lett kan sette en prislapp på. Det inkluderer den implisitte, uobserverbare verdien en person utgjør. Jeg opplever en verdi av at venner blir med meg på kino, eller at jeg har noen å diskutere med i lunsjpausen. Denne verdien kan i teorien fastsettes ved å finne ut hvor mye jeg hadde vært villig til å betale for det samme selskapet (men dere kunne bare våge). De myke verdiene samler under ett alle disse verdiene en person utgjør. Det er med andre ord en fryktelig vanskelig verdi å fastsette.

Dette er det som grovt sett utgjør VSL, men det finnes ikke en definisjon. Alle beregninger gjøres med forskjellige hensyn, noen land vekter inntekt tyngre, noen legger mer eller mindre verdi i myke verdier. VSL som staten benytter er basert på Europakommisjonens miljødirektorat, og er satt til ca. 15 millioner 2005-kroner. I andre OECD-land ligger verdien som regel mellom 10 og 30 millioner.

Men ikke alle tiltak og beslutninger omhandler dødsfall, man kan ofte høre om tiltak som øker eller senker forventet livstid med et visst antall år. For å få et mer presist anslag når man redder personer med forskjellig alder benyttes dermed også antall sparte leveår som et regnegrunnlag. Helsedirektoratet anbefaler som beste anslag 500.000 2005-kroner for et statistisk leveår med full helse, eller omtrent 606.000 kroner per dags dato. Dette betyr at dersom en operasjon øker forventet levetid (med full helse) med 3 år, så har denne operasjonen i snitt en positiv verdi på 1.8 millioner kroner. Dette tillater å veie kostnaden av operasjonen mot nytten.

For å ta hensyn til relativ livskvalitet benyttes også kvalitetsjusterte leveår som et beregningsgrunnlag. Her regner man om en gitt helsetilstand til et visst antall år med full helse, ved å benytte en skala fra 0 (død) til 1 (helt frisk). En halvveis død person ( altså 0.5 (f.eks en student før morgenkaffen)) vil dermed anslagsvis regnes til 303.000,- per år. En operasjon som øker forventet levetid med 3 år vil her ha en positiv verdi lik 1.5 år ved full helse, lik 909.000,-. Dette kan virke kaldt, men det gir en veldig logisk effekt. Det gjør at det rent økonomisk sett vil være mer lønnsomt å benytte ressurser til å redde en 12-åring enn en 95-åring.

Bør vi sette en kroneverdi på liv og helse?

Det kan synes kontroversielt å sette en økonomisk verdi på liv og helse, og veie verdien av forskjellige mennesker og tiltak mot hverandre. Konsekvensen av å ikke gjøre det kan derimot være at positive effekter ikke blir synlige, og at sikringstiltak ikke fremstår som like attraktive. Ta eksempelet med en kampanje for å øke bruken av setebelter i biler. Om vi ikke tallfester liv og helse vil det ikke være mulig å se noen positive effekter av kampanjen. Tiltak som redder liv og forbedrer helse vil bli lavt prioritert. Tallfesting tillater også at vi får fanget opp «myke» verdier for samfunnet. Bygging av sykkelveier gir ikke bare økt kapasitet på veiene, og redusert reisetid, men også verdien av redusert ulykkesrisiko, en verdi vi ikke ellers hadde vært i stand til å tallfeste.

Det føles likevel rart å tallfeste verdien av et liv, å skulle fastsette hvor mye en person er verdt. Det er, i Thomas Wolfe sine ord, summen av de små øyeblikkene som utgjør livene våre, ikke et sentralt fastsatt verdibegrep. Små øyeblikk som en kopp kaffe tidlig om morgenen.

Når vi fastsetter et statistisk liv til 18.2 millioner kroner utgjør dette 1.4 millioner kopper kaffe til 13,- koppen (en standard kopp kaffe ved SiT Cafe). Med 15 minutter per kaffe utgjør det sammenhengende 39.9 år med kaffedrikking. Det syntes dermed at vi på snitt ihvertfall har 40 år med verdi.

«Should I kill myself, or have a cup of coffee?»

– Albert Camus

Folkefondet 2.1

[Dette er en fortsettelse av dette innlegget]

Okai, så intensiv dugnad funket dårlig. Arbeidsstyrken snubler hjemover etter et døgn med kontinuerlig arbeid og Norge faller kollektivt i søvn.

Etter en lang og god søvn samles de alle for å utarbeide en ny strategi. Det foreslås at vanlig respekt for fritid og pauser gjeninnføres, en uthvilt arbeider er en effektiv arbeider. 37,5 timers uke gjeninnføres, men alle inntekter doneres fremdeles til fellesskapet. Støtter man fellesskapet støtter man også indirekte seg selv, det hele er veldig logisk.

Noen mumler oppgitt i mengden. Det funker kanskje over kortere perioder, men nå er det jo snakk om mange ganger mer enn 391 dager. De skal jo ikke jobbe kontinuerlig lenger. Hvordan skal man dekke kost og losji over tid? Ikke alle har åresvis med forbruk spart opp på konti.

Løsningen er enkel. Alle jobber 37,5 timer per uke, og staten betaler ut 200,- per dag til alle i Norges land. Dermed vil alle kunne dekke hvert sitt, mens fellesfondet fylles opp i rykende tempo. Kan dette fungere? Hvor lang tid vil det ta?

Hvis alle i Norge mister hele sin inntekt foruten om 200 kroner, vil økonomien gå gjennom tidenes etterspørselssjokk. Vi antar dermed for enkelhetens skyld at økonomien følger sin vante gang, og at det bare er budsjettbalansespørsmålet som må besvares. Fra dugnaden er det allerede blitt tjent inn ca.18 milliarder. Det mangler dermed 6982 milliarder til oljefondet er gjenopprettet.

Vi regner fremdeles at hele arbeidsstyrken (2.645.000 personer) arbeider til snittlønn (279,50/t). Over en 37,5 timers uke bringer dette ca. 27.727.000.000,- inn i fondet vårt. I mellomtiden må staten fremdeles betale ut 200,- per person per dag, hele uka, til hele befolkning. Dette tilsvarer: (5.176.998 personer, Norges befolkning) x (200,-) x (7 dager) = 7.247.797.200,- per uke.

Overskuddet til fondet vil dermed være inntjening minus utgifter, ca. 20.5 milliarder per arbeidsuke. 
Vi er fremdeles langt unna størrelsen på oljefondet.

Med 1750 arbeidstimer i året tilsier dette 46.66 arbeidsuker med inntjening, og 955.553.711.823,- inn på konto. Samtidig må vi huske at det fremdeles må betales ut dagpenger i feriene. Vi må dermed trekke fra 5.34 uker med bare utgifter fra bruttoårsoverskuddet, altså trekke ca. 38.7 mrd.

Vi ender dermed med et netto årsoverskudd på  916.850.474.775,- per år. 

(6982 milliarder, oljefondet) / (916.85 milliarder, per år) = 7.615 år. Etter 2780 dager med perfekt sosialisme vil oljefondet altså være gjenopprettet til 7000 mrd. Begynner vi idag er vi trygt i mål 15. januar 2023.

Folkefondet 2.0

La oss se for oss at oljefondet plutselig og dramatisk går tomt. Banksystemet krasjer og pengene forsvinner på mystisk vis ut i det store intet. I ekte norsk dugnadsånd blir det bestemt at vi skal gjøre en ekstra innsats for å tjene inn fondet igjen, før vi fortsetter som vanlig. Er det mulig? Hvor lang hadde en sånn dugnad blitt?

Gjennomsnittlig årslønn for offentlig og privat sektor i Norge var 489.200,- i 2013. Et gjennomsnittlig årsverk er beregnet til 1750 timer. Vi har altså dermed på snitt en timelønn på 279.50,-

Vi antar at det er hele arbeidsstyrken som trår til, resten av landet er jo ikke i jobb av en grunn. SSBs måling fra 15. februar tilsier dermed at det er 2.645.000 personer som trapper opp til fellesdugnaden. Dette er personer fra alle hjørner av samfunnet – vaktmestere, flyvertinner, sykepleiere og bankmenn – alle er med. Noe tjener mye, og noen litt mindre. Det fine med snittsummer er likevel at i det store og det hele så går det opp.

Men hele arbeidsstyrken er jo ikke i arbeid samtidig? Noen er sykemeldte, noen har fridager, osv. Jeg vet ikke hva som kan ansees som en sannsynlig andel av arbeidsstyrken som ikke jobber i løpet av en dag – en i ti? En i tjue?

Sykefraværet for 4. kvartal 2014 ble estimert til 6.4%. Hvis vi tar hensyn til at dette er for vintermånedene (hvor flere enn vanlig skader seg) så kan vi tillate oss å runde ned til fine fem prosent. På kort sikt vil ikke disse fem prosentene bety noe, sykefraværet er betalt i Norge. Men dersom det skulle vise seg at dugnaden vil vare over lengre tid er dette plutselig et hensyn som må taes. Jeg kommer tilbake til dette.

Med forutsetningene lagt til grunn kan vi dermed regne fortjeneste per time som antall personer ganger snittlønn, rett fram:

(2.645.000 personer) x (279.50, timelønn) = 739.383.300 kroner per time.

740 millioner kroner! Tidenes dugnad! 

Snakk om motivasjon! Vi jobber videre, og ser pengene flyte inn i Folkefondet 2.0! Kaffepauser og treningstimer kastes til side til fordel for folkedugnaden. Etter et døgn kontinuerlig arbeid har fondet økt til 17.745.199.200; nesten 18. milliarder! 

Som andel av oljefondet tilsvarer dette:

(17.745.199.200, dagsfortjeneste) /  (7 000 000 000 000 oljefondet) ≈ 0.0025,

…knappe 0.25%.

Oida.

Det var kanskje vel optimistisk å anta at det kom til å ta seg inn over en langhelg. Selv med kontinuerlig jobbing og totalforakt for lunsj- og kaffepauser vil det fremdeles ta oss 391 dager! Da blir plutselig tanken på manglende matpauser og sykefravær litt mer urealistisk.

Sjokksvindelen

VG kunne nylig melde at NAV i perioden januar til april hadde oppdaget svindel for hele 118 millioner kroner, en dramatisk økning fra samme periode ifjor. Det er mye penger, langt mer enn de fleste kan se for seg å tjene iløpet av en livstid. Men hvor mye penger er det egentlig?

Januar til april tilsier at dataene foreligger for 1. januar til 1. april, altså det vi tradisjonelt omtaler som første kvartal. Om vi annualiserer beløpet snakker vi altså om 472 millioner kroner på årsbasis, eller 1.293.000,- per dag.

Ifølge SSB er vi for tiden 5.176.998 personer som lykkelig vandrer rundt og kaller oss selv nordmenn. Dette beløpet på 1.293.000,- per dag blir altså bare skarve 25 øre per person per dag – eller omtrent 91 kroner per år. NAV-svindlerne utgjør dermed en mindre kostnad for deg hvert år enn det du kaster bort i veltede kaffekopper, eller (for min del) mistede penner.

Det må likevel nevnes at dette tallet blir jo litt galt. For det er lite vits i å dele et tap på hele befolkningen. Svindlerne taper jo ikke akkurat penger på det selv!

Dette er et viktig poeng. Dersom vi justerer ned antallet offere grovt, til runde 5 millioner, hvilken konsekvens har det? Vi impliserer dermed at det er flere personer som forsøker å svindle NAV enn det finnes innbyggere i Trondheim. Og likevel øker summen per person med bare 4 kroner, til 95 kroner i året, et tall som for de aller fleste er smålig.

Det er ikke meningen å trivialisere trygdesvindel. 472 millioner kroner er fremdeles 472 millioner kroner for mye. Poenget må heller bli at tall oppgitt i samfunnssammenheng kan ofte fremstå som mye større enn de egentlig er, fordi vi selv er vant til å utgjøre en så liten del.

Og neste gang du leser en VG-artikkel med overskrift «SJOKKSVINDELEN» får du heller tenke at det for din del forsvant betydelig mer penger sist gang du valgte å ta taxi hjem fra byen.